Barnehagen

28.03.2020

Ormen den lange, krøp som en slange.

Under et gjerde, fant seg en pære.

Delte den i to,

vær så god.

Vanligvis når vi spør om barna kan synge eller fremføre noe de har lært i barnehagen legger de armene i kryss og snur hodet strengt til siden. De siste ukene har verset derimot vært gjentatt om og om igjen av hun på 3 og han på 5. Nå kan vi det alle utenat, sammen med andre rim, regler og barnesanger, som plutselig gir masse glede gjennom dagen.

Barna er inne i stuen. Jeg står på badet. Jeg hører storesøster tøyse med lillebror og får han til å le. De gjentar nå reglen til han begge to, mens de små-krangler om den skal ende med eller uten “do”.

Jeg forstår at det er deres måte å føle på en nærhet til barnehagen jeg vet de savner.

De har begge to sitt siste halvår. Han på 5 har sitt siste halvår før han skal begynne på skolen. Hun på snart 3 har sitt siste halvår før overgang til storbarns-avdeling.

18.04.2020.

Barna har nå vært hjemme i 5 uker.

På mandag åpner barnehagen igjen og valget om å levere eller holde hjemme må taes.

Det mangler ikke på mennesker som forteller oss hvilket valg vi skal ta, hva som er riktig for våre barn.

Jeg finner dette rart, for angående egne barn, tar vi selvfølgelig våre egne valg, som jeg vet vi kan stå inne for i etterkant, uavhengig av hva andre måtte mene er riktig for oss.

Jeg synes situasjonen er vanskelig, men for oss er det ikke riktig å vende tilbake til barnehagen riktig enda. Det er mye motstridende informasjon der ute, og til syvende og sist følte ikke vi på den tryggheten vi trenger å ha, for å kunne levere barna i barnehagen igjen.

Et sted på veien mistet regjeringen sin åpne og tydelige dialog med folket. Det blir for mange spørsmål som står uten svar, for mange svar som ikke hører til spørsmålet og for mange bastante påstander om aspekter ved situasjonen som ingen enda vet. Det oppleves nå som å få overskrifter uten verken innhold eller resultat – det blir da vanskelig å blindt støtte konklusjonen.

Jeg har forståelse for de som nå må/ønsker å sende barna sine i barnehagen, samtidig som jeg også har forståelse for de som velger det motsatte.

Jeg håper barna mine kan få vende tilbake til barnehagen før sommeren. Dette siste halvåret er viktig for dem, og overgangen vil bli altfor stor uten litt mer tid i barnehagen slik de forlot den.

MEN, det er ingenting som er slik det var. Jeg håper jeg blir trygg nok til å kunne sende barna mine i barnehagen, men akkurat nå kjenner jeg at jeg gruer meg til den dagen da jeg føler det er riktig å begynne igjen. Barnehagen er nå strippet for den kjente, trygge rutinen. Overgangen fra 5 uker borte fra barnehagen som i seg selv ville bli vanskelig, blir nå enda mer utfordrende med alle hensyn som skal taes for å hindre smittespredning.

I barnehagen er det viktig med tid. Å gi barnet den tiden det trenger for å bli trygg og klar for ny dag. Det er viktig med rutiner, trygghet og “at alt er som det pleier”.

Når man nå ikke har anledning til å gi barnet tid, til å levere på barnets premisser, til å be om den ene voksne som gjør det greit å slippe hånden til mor eller far, hva da?

Heldigvis har barna våre fantastiske “voksne” i barnehagen, som vil gjøre alt i sin makt for å ivareta barna våre. De vil tørke tårer, klemme og trygge – leke, synge og le. Takket være tålmodige, kjærlige og kreative barnehageansatte, vil den nye hverdagen igjen bli fin, men jeg tror overgangen vil bli vanskelig for mange.

Barna våre trenger mer enn viruset tillater, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forberede dem på at ingenting vil bli som det var.

Jeg forstår at smitten må komme først, men jeg gruer meg til tårene jeg vet vil komme.

 

 

 

 

 

 

 

Translate »
3 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap