Er alt en kamp?

Kjære mamma,

jeg ser at du er sliten.

Jeg ser at huden er blek med poser under øynene.

Den lille på ene armen og den som er enda mindre på andre.

Den største som enda ikke er veldig stor, gråter fortvilt nesten hver dag.

Dere kjemper den samme kampen, hennes vilje mot din.

Det er du som vinner, men samtidig taper.

Barnets stadige gråt og vanskelige atferd gjør ekstra vondt i de allerede såre følelsene du bærer på.

Du er nok selv blitt møtt på denne måten.

Samtidig er det vanskelig å se klart når vekten av verden og søvnløshet tynger på dine skuldre.

Jeg ser at du er sliten.

Men kjære mamma, forholdet deres trenger ikke mer kontroll.

Den lille jenta trenger bare mammaen sin, hennes tilstedeværelse, trygghet og tålmodighet.

Hun trenger at du ser hennes behov og møter disse.

For kjære mamma, jeg kan love deg dette:

det eneste jenta di virkelig vil, det er å se mammaen sin smile.

Være deg nær, krølle seg opp i armene dine og gi av sin kjærlighet.

Det er tøft å være to år liten, med alle behov og følelser som vokser seg så store uten verktøy til å håndtere.

Hun prøver ikke å være vanskelig, manipulere eller å “få viljen sin”.

Hun trenger bare å bli sett.

Å bli møtt – akkurat der hvor hun er.

Jeg vet at du vil, men at det noen ganger føles som en umulig oppgave.

La løgnen du forteller deg selv falle – gråt uten tårer er ikke barnets forsøk på å manipulere sin mor.

La illusjonen av barnet som prøver å felle deg, gå.

Hun prøver så godt hun kan, å utforske verden, lære og vokse.

Alt hun vil er å gjøre det innenfor dine trygge rammer.

Å kjempe en maktkamp hvor begge taper, er vondt for både liten og stor.

Kyss vekk følelsen hennes av ensomhet og å ikke være god nok.

Be om unnskyldning og lov henne at mamma skal slutte å kjempe,

slutte å sette hardt mot hardt og bytte ut kontroll med grenser.

Bytte ut harde ord med omsorg, tålmodighet og trygghet.

Se bak atferden og lete etter hvilket behov man kan stille.

Lov henne at hun alltid er god nok.

Kjære mamma, du må se bak.

Bak gråten, bak raserianfallet på gulvet, bak ønsket om å alltid bli bært, bak søvnløsheten på natten, bak all hennes atferd som trigger noe i deg.

Atferden er hennes språk.

Hennes forsøk på å fortelle deg noe.

Utagerende atferd er hennes måte å vise at hun trenger din hjelp.

Når du kjenner på hvor vanskelig det er å selv regulere – hvor fort følelsen av avmakt og såre følelser kommer ut som kjeft og trusler –

prøv da å forstå hvor vanskelig det er for henne.

Hjernen hennes vet enda ikke hvordan, men samtidig skal den forstå hvorfor den blir straffet for forventninger den ikke er klar for å møte.

Løsningen ligger i deg selv – i ditt ønske om å møte barnets følelser og behov.

Klarer du dette, vil du se den endringen du prøver å kjempe frem i barnet ditt.

Møt behovet og atferden vil avta.

Så kjære mamma, finn frem dine siste krefter og husk på hvor vondt det var da du selv ble møtt med kjeft og harde ord når du prøvde å ytre dine innerste behov.

Ikke la dine egne følelser forme en mur mellom hva du og din datter kan skape sammen.

Kjære mamma, jeg vet det er hardt arbeid, men jeg lover deg at det er verdt det.

Du vil ikke alltid nå dine mål, men din datter vil tilgi og alltid gi deg en ny mulighet til å gjøre det bedre.

Det viktigste er å si unnskyld og så gjøre så godt som du kan.

Å være mamma handler ikke om å kontrollere,

men om å la barnet lære innenfor trygge rammer.

Så kjære mamma, hvis du føler deg maktesløs og at verden er blitt for stor,

prøv da å huske de neste vanskelige utfordringer i ord:

du har nå sett, hva som for deg, er uønsket atferd,

men dette er bare et symptom på den egentlige årsaken.

Finn det skjulte behovet som alltid vil ligge bak.

Hvis du klarer å møte din datters behov,

DA først vil du se atferden avta og dere vil igjen kunne jobbe sammen.

Dere vil slippe å kjempe, og dere vil sammen lege hverandres såre hjerter.

 

Jeg tror på deg♥

 

 

 

Translate »
16 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap