Å gråte ut
Søkemotorene er fulle av spørsmål fra desperate foreldre.
De lurer på om det er farlig/skadelig å la barnet gråte uten trøst.
Deres første instinkt er at det er nettopp det.
Men mellom all informasjonen om hvor skadelig det er,
finnes også den som påstår det motsatte.
De tekstene som skjuler seg bak en forvridd sannhet.
Den som unnlater å fortelle
at barnets hjerne er for umoden til å forstå for hvor lenge det er forlatt.
Tekstene som snakker om læring,
men utelater sannhet om at selvregulering ikke kan læres ved å bli latt alene.
Gråte ut for første gang – baby
Det hjelpeløse barnet blir lagt ned.
Alene.
Forlatt.
Ikke ferdig utviklet til å ha verktøyene det trenger for å komme seg igjennom utfordringen det er gitt.
Barnet gråter,
det er ingen som kommer.
Gråten går over i desperate skrik.
Barnet hikster og gisper etter luft.
Barnet kaster opp.
Mor kommer inn, bytter laken, før hun igjen forlater barnet.
Barnets hjerne forstår en ting; at det er i fare.
Kroppens funksjoner fryses,
barnet sovner.
Gråte ut på nytt – 2 år gammel
Når barnet er 2 år, har fått egen vilje og kan gjøre sine første forsøk på å stå opp for egne behov,
blir barnet nå låst inne.
Gråt hjelper ikke,
de ord som barnet har lært, gjør heller ingen forskjell.
Barnet tisser på hodeputen, i desperasjon etter å bli tatt i vare.
Mor kommer nå.
Hun bytter pute, setter inn en potte, låser og går.
Slik ser det ut når barnet må gråte seg ferdig, ved 2-års alder.
Når barnet fremdeles ikke har fått sjansen til å lære seg selvregulering,
men er blitt så gammelt at det ikke lenger kan forlates i en sprinkelseng.
Sprinklene byttes ut med en låst dør.
Omsorgssvikt
Når skal vi erkjenne at dette er omsorgssvikt?
I alle andre situasjoner finner vi en løsning,
når det kommer til søvn og småbarn,
lukker vi øynene og svikter dem bak lukkede dører.
