«DU MÅ TA KAMPEN»

Ta kampen? Mot et forsvarsløst lite barn?

Et barn som ytrer sine innerste behov til sine foreldre.

 

«Han skal lære seg å roe seg selv».

«Han skal kunne sovne på egen hånd».

«Han skal sove alene».

 

Barnet ditt er en forlengelse av deg selv, et barn som du elsker betingelsesløst, som fortjener at du forstår heller enn at du oppdrar.

Atferd står for noe – prøv å forstå hva og møt barnets behov.

 

Et barn kan aldri skjemmes bort på kjærlighet.

Vil du oppdra et selvstendig barn – hold barnet i hånden.

Mine tanker om hva som er viktig for en god natts søvn

  • Etter min erfaring er det slik at søvn avler søvn. Sover barnet dårlig på dagen, sover det og dårligere på natt. Når vi skal se på nattesøvnen, må vi ta hele døgnet med i betraktning. La barnet ditt sove nok på dagtid, så barnet hele tiden får den søvnen det trenger.
  • Det er så viktig at barnet får tilstrekkelig med tid til å roe ned og til å bearbeide dagens inntrykk og opplevelser før det er leggetid.
  • Noe som selvsagt er essensielt, er at barnet er akkurat passe trøtt. Ikke overtrøtt, og heller ikke for lite trøtt. Her finnes en balanse man må leite litt etter og som heller ikke alltid er like lett å treffe på.
  • Et viktig punkt, synes jeg. Det tidspunktet på dagen hvor mor eller far sier ifra om at det nå er leggetid. Hvis man her har en fast rutine med enten barne-tv eller kveldsmat, gjerne begge deler, så kan barnet selv vite at det nå nærmer seg leggetid. Men i tillegg til dette er det uhyre viktig at ordet «leggetid» er et godt ord!
  • Nå er det på tide å gå på badet. Gjerne til samme tid, og med de samme rutinene. Bad, stell, tannpuss, vaske hender, osv. Det er godt for barnet at stelletid er en forutsigbar og koselig stund.
  • Nå er vi kommer inn på soverommet og herfra har mange ulike variasjoner. Uavhengig av hvordan man gjør, synes jeg alltid at man skal dele leggetid og være sammen og hjelpe å støtte barnet som man gjør i alle andre situasjoner gjennom dagen. I vårt tilfelle betyr dette amming og å lese bok sammen. Amming på lillemor og bok på storebror.
  • Slukke lyset, legge seg ned sammen, trygt inntil hverandre og kose, kanskje prate om noen siste tanker fra dagen, før øynene glir igjen. Innsovning er også ekstremt viktig for kvaliteten på søvnen som følger og eventuelle oppvåkninger. En rolig og avslappet innsovning vil gi bedre søvn.

Ved oppvåkning er mor eller far der med en gang for og trygge, trøste å støtte tilbake i søvnen.

 

Det er ved leggetid viktig at dette handler om TRYGGHET, at det er RUTINE og at barnet har FASTE RAMMER.

TRYGGHET – mor eller far er her ALLTID med meg.

RUTINE – jeg vet hva som skal skje og det gir meg ro.

FASTE RAMMER – dette handler om at barnet ikke trenger teste grenser, fordi barnet vet hva som skal skje og hvilke spilleregler som gjelder, ingen diskusjon og forhandling, men en trygg og god rutine. Barnet kan føle på trygghet og ro i forhold til situasjonen.

Tøffere å være gutt

Jeg ser på deg og tenker på det ekstra ansvaret jeg har for at du skal kunne leve opp til å bli den du er ment å være. Til å vokse opp som en sterk og trygg voksen. Til å leve opp til alt du har av potensiale til å være. For jeg vet det vil bli tøffere for deg.

Tøffere fordi du er GUTT.

Det er tøffere å være gutt, fordi av de egenskaper gutten fikk tildelt seg i et samfunn hvor kjønn har visse forutsetninger, så fikk ikke gutten følelsene. De var det jenten som fikk. Vent. Gutten fikk ên følelse; sinne. Men å være trist, lei, kjærlig, søt eller redd, de følelsene er jenten forbeholdt.

De er der hele tiden. Alle de faktorene som jobber i mot meg. Andre barn, klesbutikker, voksne i nær og fjern relasjon, leker, tv-program.

Vi er født inn i denne verden som mennesker. Vi har ulikt kjønn, og noen ulike biologiske forutsetninger. Men ut over dette? Helt likeverdige, likestilte mennesker.

Du får til stadighet høre om jenteleker og gutteleker. Klart dette fører til at du tenker tanker som at det er noen leker her som er ment for deg, mens andre ikke. Det er klart det da vil bli vanskelig for deg å allikevel plukke akkurat den du vil ha, når den har merkelapp med jente på. Det er noe som forteller deg at da er den ikke for deg, ikke sant?

Du ser liten variasjon i hvilke klær jentene og guttene i barnehagen har på. Det er et mønster som fort utpeker seg, og som man som lite barn vil passe inn i.

De andre barna lærer deg opp i hva som er passende for gutt og jente, fordi de selv har blitt utsatt for samme stereotypiske muligheter og forventninger.

Ubevisst blir du opplært av bilder og ord til hva som er din plass og til hva som forventes av deg for å kunne passe inn.

Det som er synd og skam er alle de der ute som snakker før de tenker. Som etter gammelt av sitter med sine innbarkede syn på mann og kvinne og ikke har valgt å tenke over hvordan denne måten å behandle barnet på får ringvirkninger for hvem han og hun vokser opp til å bli. Hvordan vi fjerner muligheter som kunne vært, ved å legge skam til i ligningen. Skam knyttet til å ikke passe inn i det du blir fortalt du skal være.

Og så er det de som mener at gutter SKAL være på en bestemt måte – at de ikke er født menneske, men gutt. At det å ha karaktertrekk som er bestemt feminine ikke sømmer seg for det maskuline kjønn.

Det er så vakkert å se små barn leke og utfolde seg, når de enda er for små til å kunne påvirkes og formes. De er likeverdige mennesker som behandler hverandre likt og leker med de samme lekene. De er seg selv og viser et mangfold av følelser og er alt de skal og kan være.

Hva skjer hvis gutten tør? Tør å være seg selv, gå imot forventningene og stereotypen. Ekskludering, blikk, snakk, å stå på utsiden av mengden? Hvilket samfunn er det som ekskluderer individets skjønnhet og oppfordrer til utrydding av individualiteten for at alle skal være like?

Barn mobber for ulikhet. For noe som skiller seg ut. For noe som er annerledes. Burde vi ikke lære barna våre at vi alle er ulike og at det er det som er så unikt og vakkert? At det er det som skaper mangfold og at mangfold er et positivt ord?

Det som kanskje provoserer meg mest, det er når voksne mennesker forteller barnet hva det skal føle. «Det gikk bra». «Det gjorde ikke vondt det der». «Du er stor gutt, det der tåler du». Vet du hva du sier? Tenker du over ordene som kommer ut av din munn og som plantes i et lite barnesinn? Hvordan du lærer barnet til at det skal skjule følelsene sine og bære den vonde, voksende klumpen i magen helt alene?

For meg som mor, så er det så uendelig trist å se. Se på hvordan dere andre mennesker og samfunnet vi lever i, fratar det nydelige, fullkomne barnet mitt, fra sine vakre egenskaper. Jeg beundrer han og er så umåtelig stolt. Men når jeg hører noen trakke på hans nakne, ærlige, åpne sjel som består av hele det menneskelige spekteret – da blir jeg forbanna.

Tross alt og alle som jobber imot, så er det jeg som har den største påvirkningskraften, og jeg skal aldri slutte å se deg for den du er. Og jeg skal heller aldri slutte å fortelle deg at du er god nok, og at jeg alltid skal elske deg for akkurat den du er.

Tenk deg om før du snakker, ord har makt – bruk dem heller til å bygge opp barnets individualitet og unike skjønnhet!

BARNET MITT HATER Å SOVE

Søvn er det store samtaleemnet når det kommer til småbarn. Med sine utallige utfordringer, tilnærmelser og løsninger.  Jeg er ingen søvnekspert, men jeg er mor til to barn som begge har et trygt og godt forhold til søvn og jeg vil gjerne dele mine tanker rundt temaet.

 

Jeg ser en helt tydelig gjenganger når det kommer til søvn og leggetid, med urealistiske forventninger og at løsningen stadig ligger i det motsatte av barnets behov.

 

Leggetid har kanskje blitt et negativt ladet ord, foreldre som gruer seg til en kamp som enda ikke har oppstått, mens barnet likevel hører hvordan stemme og tonefall endrer seg hos mor og far i det de sier at leggetid er her.

 

Etter en lang dag hvor mor og far har vært sammen med sitt barn, lyttet til barnets behov, vært nære, gitt kos og trøst, så betyr leggetid for mange barn adskillelse. De blir nå overlatt til seg selv, til å alene leve opp til krav og forventning som er stilt altfor høyt i forhold til hva et lite barn kan forventes å leve opp til.

 

Det er i barnets natur og behov å søke nærhet og trygghet. Barnet har ingen forutsetning for å klare finne søvnen på egen hånd. Nattlige oppvåkninger for melk, trygghet eller kos er også helt naturlig. Det er her utfordringene begynner.

 

Når vi velger å sette søvnvansker foran oppførsel som er helt naturlig, så skaper vi oss et problem. Begrepet søvnvansker tror jeg egentlig handler mer om at barnets behov ikke passer inn i samfunnet, og at barnets behov heller ikke samsvarer med mor og far sine behov. Men at barnet har søvnvansker fordi det oppfører seg helt naturlig, nei, det er jeg ikke med på. Så for å løse dette «problemet» vi nå har, med at barn oppfører seg naturlig, så må vi da jobbe mot naturen. Vi må jobbe mot barnas behov for å oppnå en løsning. Dette fører videre til søvntrening og skrikekurer, hvor en forlater baby i sengen og la barnet skrike seg i søvn uten tilsyn, eller ved en annen metode som handler om å forlate barnet for stadig økende perioder. Barnet skal ikke trøstes, man skal si «nå er det natt og du må sove», før du igjen forlater rommet. Til slutt skal barnet resignere og slutte å gråte. Dette vil ta dager eller uker med desperat gråt.

 

Jeg har gjort det motsatte. Jeg har fulgt naturen. Jeg har behandlet leggetid som en positiv kosestund, jeg har ALLTID hjulpet mine barn inn i søvnen. Jeg triller på dagtid, vugger i armene ved magevondt og ammer og koser ved innsovning. Jeg er alltid til stede og deler denne stunden sammen med barna mine. Dette er ikke noe de skal gjøre alene, dette skal vi gjøre sammen, og det skal være trygt og nært. Barna mine løper begge på badet ved leggetid, min yngste på halvannet år drar meg ofte i armen hvis vi ikke kommer fort nok. Vi legger oss sammen, vi ammer, vi leser bok, vi ligger nært, prater om det som er fint eller det som er vondt og koser sammen til øyne tunge av søvn snart glir igjen. Sover godt på natten gjør de også. Oppvåkninger på yngste hjelpes med å amme tilbake i søvn, og oppvåkninger på eldste ordnes fort med litt ekstra nærhet og kos.

 

ALDRI, har vi hatt problemer med søvn. Hvordan kan det være mulig, spør du kanskje? Jo, fordi jeg har realistiske forventninger. Det er perioder med tenner, og mageknip. Med mareritt og sykdom. Noen netter er kortere enn andre, og noen netter tror jeg ikke jeg gjør annet enn å amme, men vet du hva, det er normalt. Og det går så fint. Fordi vi følger naturen, vi ammer og samsover, og barna kjemper ikke imot. De ønsker å sove, de sovner kjapt igjen etter oppvåkning med litt støtte og hjelp, og de sover med disse enkelte unntakene alltid ellers godt. Innsovning er fri for gråt, og barna forbinder søvn med trygghet og ro.

 

Når min yngste først våknet på kveldstid, så gråt hun. Jeg hoppet på beina og var der hos henne på kort tid. Min yngste gråter ikke lenger. Hun bruker nå det ene ordet hun kan. Hun reiser seg opp i sengen sin og roper på mamma. Hun vet at hun trenger ikke gråte, for mamma kommer, hver gang! Og når mamma kommer, så er hun sovnet igjen på få minutter, for det er ikke noe annet hun heller vil, enn litt hjelp til og sovne igjen.

 

Dette er personlig, og det er nært, men det er for meg ubegripelig at noen foreldre fremdeles ignorerer barnets behov og lar dem gråte seg utmattet i søvn. Det finnes så masse dokumentert forskning på at dette kan være skadelig. Vi vet at barn som blir forlatt gråtende opplever panikk, engstelse og redsel for å bli forlatt. Men uavhengig av all forskning som finnes, så vet vi og at barnets språk er gråt. Hvordan kan vi bryte all tillit som barnet har til oss og se på at det stille resignerer?

 

Barnet er helt avhengig av oss. Helt avhengig av at vi kan sette oss selv til side for å ta de valgene som er best for barnet. De er avhengige av at vi viser dem omsorg og lærer dem om ubetinget kjærlighet og trygghet. Du kan ikke fjerne barnets natur og behov, du kan bare få barnet til å undertrykke det.

 

Vær så snill, lytt til barnets behov, vis barnet ditt trygghet i alt du gjør. Hvis vi lytter til hjertet og følger våre menneskelige instinkter og behov, så blir ikke alt en kamp – da går det av seg selv slik det var tiltenkt fra naturens side.

 

Vel er vi intelligente mennesker, men når vi skal begynne å kjempe naturen i mot, da har vi lurt oss selv.

Så flink du er!

Vet du hvor mange ganger for dagen jeg sier: “så flink du er”? For det er mange, det. Og selv om jeg prøver å å la være, så sier jeg det allikevel.

I dagens samfunn handler alt om å være flink. Det er så mange der ute som har betalt en høy pris for å være flink. “Flink pike-syndromet”. Det har til og med fått sitt eget navn å være for flink, så flink at man ikke orker være flink lenger. Ikke orker noen ting.

Vi bestemte oss for en tid siden her hjemme, for å slutte å bruke ordet flink, men gi barna våre komplimenter og bekreftelse på innsats i stedet for evner.

Vi er alle opptatte av å bygge selvtillit hos barna våre, men dette henger sammen med selvfølelsen, som er den vi egentlig burde fokusere på. Med god selvfølelse vil selvtilliten komme etter. For å styrke barnets selvfølelse, tenker jeg at det er viktig at barnet føler seg sett og får anerkjennelse for den innsats som blir lagt ned.

“Se på meg da, mamma”. Hører dere også denne noen ganger i løpet av dagen? For barna våre vil at vi skal se de, og bare med et imponert ansiktsuttrykk fra mor eller far, så lyser de opp. Men i stedet for å si “så flink du er å skli ned fjellet”, så kan man velge å si “nå ser jeg at du koser deg”. Når barnet kommer løpende med en ny tegning som er laget i barnehagen, så har jeg byttet ut “så flink du er å tegne” med “så mange fine farger du har valgt” eller “så mange tegninger du har laget i dag, kan du ikke vise mamma hva du har tegnet”. Når vi kommer hjem og barnet hjelper med husarbeidet, så er “så flink du er å hjelpe”, byttet ut med “mamma blir så glad når du hjelper til å ta ut av oppvaskmaskinen, da går det mye fortere”. Gjennom denne måten å rose/anerkjenne på, så viser jeg barnet at jeg er her og at jeg ser. Du er viktig for meg. Dette er viktig for å bygge selvfølelse.

Barnet vil bli sett og føle seg elsket. Disse to går hånd i hånd.

Å lære barna at de bare er gode nok når de er “flinke” og at handlingen er viktigere enn hvem de er kan lære barnet å tvile på om vår kjærlighet virkelig er betingelsesløs. Skryt og anerkjennelse som kommer utelukkende når barnet er “flink” vil skape en redsel og frykt for å ikke strekke til eller å ikke være god nok. Barnet kan her utvikle en frykt for å ikke fortjene verken anerkjennelse eller kjærlighet når det ikke er “flinkt” nok.

Jeg vet ihvertfall at jeg er stolt av mine barn om de er både “flinke” eller rampete. Kanskje aller mest i situasjoner hvor sterke følelser som sinne, tårer og frustrasjon råder, kan jeg være ekstra stolt og ønske å anerkjenne mine barn for den innsatsen de legger ned i å være tålmodige, lyttende, tilbakeholden på dårlige impulser eller hvordan de enn jobber med seg selv for å opprettholde hva de vet er rett og galt, når det er aller mest vanskelig å få til. Og det er ingenting mine barn kan verken si eller gjøre for at jeg skal elske de mindre – og det er det uhyre viktig at de vet!

 

(Presiserer at dette er mine egne tanker og meninger, og at jeg ikke uttaler meg som fagperson).

Hvis du vil lese mer om emnet så synes jeg denne siden har mange fine innlegg: http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/179-ros-manipulasjon-eller-feiring

“Å få barn vil endre livet ditt”

Å få barn er en stor avgjørelse. De fleste av oss har nok hørt utsagnene: «det vil endre livet ditt», «du må vite at du er helt klar», «vent til du har levd deg ferdig».

Å få barn er personlig det beste som har skjedd meg. Det har gitt livet en overordnet mening og beriket meg på alle måter. Jeg kunne aldri byttet livet med barn, mot et liv uten det ansvar og de ekstra forpliktelser og bekymringer som følger med.

Når man skal bestemme seg for å få sitt første barn, hvis man har anledning til å veie for og imot denne avgjørelsen, så er det forholdsvis lett å sette opp teoretiske punkt på ett papir. Dog er det ikke like enkelt å forstå hva de samme punktene betyr i praksis. Det er ikke alle følelser som lar seg beskrive, og noe må man rett og slett erfare på veien.

Men jeg vil i dag fortelle dere om hva jeg synes er det viktigste og største punktet man må være forberedt på før man får barn:

Å ALLTID SETTE BARNETS BEHOV FØRST

Dette er det som endrer seg mest fra å være bare deg. Fra å bare være deg og kjæresten din. Fra å ha utelukkende frihet til å bestemme hva DU vil, når du vil. For når dere får barn, så vil dette komme i andre rekke. Det er nå et lite barn som bestemmer for dere. Og om deres egne ønsker er motstridende, så må disse settes vekk til fordel for å dekke barnets behov FØRST.

Din tid vil komme, om det er seinere samme dag, seinere i uken eller 3 år seinere. Men det er ikke alltid like lett å vente. Dette krever tålmodighet, modenhet og masse kjærlighet.

Og det er det som samtidig gjør at jeg får det til. Ubetinget og grenseløs kjærlighet. Å sette mine barn sine behov først er for meg en naturlig og selvfølgelig del av å være mor. Dette er et ansvar jeg som mor setter høyt og alltid vil skjøtte. Noen ganger kan vi inngå kompromiss, andre ganger kan det til og med være min tur, men når det kommer til de viktige behovene, som mat, søvn, omsorg, lykke og tilfredshet – så kommer barna alltid først.

Det er viktig at mor og far har det bra, at de også føler på å være tilfreds, for man kan ikke gi av en innside som føles tom. Balanse er det viktigste vi har for å finne veien til å være tilfreds, og mor og far skal selvsagt leve de og. Det at livet stopper opp når man får barn er ikke riktig. Livet fortsetter, det bare endrer seg, med sine prioriteringer, ønsker og behov.

Med foreldrerollen, så kommer det ofte ett nytt søvnmønster, en ny døgnrytme, nye prioriteringer, nye ansvarsområder, masse bekymring, plikter og nye utfordringer. Men det kommer også uendelig med kjærlighet og lykkelige øyeblikk.

Det er foreldre som prøver å tilpasse barnet inn i sine egne behov og jeg kan se for meg at resultatet av dette blir både ulykkelige foreldre og barn.

Jeg setter mine barn først, men vet du hva, jeg har det ikke bedre enn hva mine barn har det og å kunne se sine barn danse av lykke – det er det aller beste jeg vet!

Ikke gå, mamma!

Ikke gå, mamma.

 

Vær så snill å ikke forlate meg her alene.

Jeg elsker å være i armene dine, kjenne lukten av huden din

og tryggheten når jeg legger hodet mitt inntil brystet ditt.

 

Hjertet mitt som dunket så hardt

roer seg til takten av ditt.

 

Hodet som føles så tungt,

og øyelokkene som verker av den tunge søvnen jeg lengter etter.

 

Jeg klarer ikke dette selv, mamma.

Jeg trenger at du er her hos meg og forteller meg at alt skal bli bra.

 

Jeg trenger å føle tryggheten av armene dine.

Se ømheten i øynene dine.

 

Vær så snill, mamma.

 

Ikke bli sint.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan fortelle deg hva jeg ønsker,

men du pleier alltid å forstå.

Jeg ser du ikke liker at jeg gråter.

Jeg hører du hysjer og vil jeg skal være stille,

 men mamma, jeg klarer ikke dette selv.

 

Du er streng i øynene dine.

 Jeg vet ikke hva du vil.

 

Du har vært så god mot meg i hele dag. Vi har ledd og kost og jeg elsker når du tuller med meg.

 

Men nå er jeg sliten og vi har sammen funnet sengen min,

med den myke bamsen, og det lune teppet du brer over meg.

 

Men i det jeg føler meg klar for å lukke øynene kan jeg ikke lenger se deg,

 kjenne varmen av hånden din og kjenne den søte lukten av huden din.

 Hvor er du, mamma?

 

Jeg reiser den søvntunge kroppen opp,

bruker sprinklene til å dra meg opp høyt nok til at jeg kan se ryggen din i dørsprekken.

 

Mamma, hvorfor må jeg være her alene?

 Vi er jo sammen hele tiden.

 Ikke gå, mamma. Jeg trenger deg.

 

Jeg blir usikker, redd. Jeg roper på deg, hvorfor hører du meg ikke?

 

Tårene triller nedover kinnet

og jeg blir våt på hånden som klam-holder rundt sprinkelen.

 

Vær så snill, mamma. Hvorfor vil du ikke være sammen med meg?

SE MEG

“Jeg tror du er sliten i dag”, sa hun og så ned på datteren som ikke ville. Dro henne irritert med seg mens hun fortsatte å prate om at de fikk finne sengen tidlig i kveld. Satte henne bestemt inn i bilen og kjørte fra barnehagen.

Som oss voksne har også barna hatt en lang dag. De har vært i barnehagen i mange timer fylt med støy, fysisk aktivitet og stimuli. De har opplevd fine ting, ting som var utfordrende, kanskje til og med trist og vondt. Som oss voksne har også barnet gode og dårlige dager. Av og til tyngre, noen ganger lettere. I løpet av en lang dag fylles kroppen og hodet med masse inntrykk og mange ulike følelser. For barnet kan dette føles vanskelig å håndtere og enda verre å uttrykke. “Nå ser hun jenten på deg”. “Hvor vanskelig du er”, sier hun til datteren sin der hun drar etter seg ett barn som gråter og stritter i mot, mens hun retter blikket mot meg og min datter som er på vei til samme barnehage en tidlig morgen. Å stå opp en tidlig morgen kan være tungt for både liten og stor. Tanken på en 8-timers arbeidsdag som venter like så. Mange barn synes i tillegg det er ekstra tungt å tenke på at alle disse timene er uten mamma og pappa.
Vi opplever alle ett hav av følelser i løpet av en dag, og får de komme til uttrykk så skaper ikke dette noen form for uro. Barn trenger hjelp fra den voksne til å kunne regulere følelsene sine. Ofte vet de ikke hva de skal svare på ett spørsmål som var for stort. De er ikke helt sikker på hva følelsen er eller hvorfor det ble som det ble. Det hele kan være ganske frustrerende, og enda verre når mor eller far ikke forstår og kanskje blir irriterte fordi barnet ikke svarer, utagerer og ikke lystrer når det får beskjed om å ta på skoene. Å undergrave barnets følelser med ett “du er nok veldig sliten i dag” er ikke ok. Ikke glem at barnet ditt er ett menneske akkurat som deg som også trenger å bli sett. Som trenger anerkjennelse og omsorg. Stopp opp og se! Sett deg på huk, se barnet ditt inn i øynene, glem verden rundt for noen minutter og ta den tiden til å se forbi sinne og frustrasjon for å finne følelsen som ligger bak. For å tørke tårene, fortelle barnet ditt at du forstår og at du vil lytte. Ikke undergrav barnets følelser ved å sammenligne det med ett annet barn som er på en helt annen emosjonell bølgetopp. Ikke la barnet ditt sitte igjen med følelsen av å ikke være god nok fordi han eller hun ikke taklet situasjonen likt som ett annet barn. Prøv å sette deg inn i barnets verden og forstå hvor skoen trykker. Kanskje har barnet allerede strukket seg lang, inngått kompromiss og vært tålmodig. Kanskje er barnet slitent. Kanskje er barnet trist. Eller kanskje går det bare for fort i svingene. Dere er ett team – spill sammen. Se barnet ditt, se bakenfor og forbi. Vis tålmodighet og forståelse. Vis barnet ditt at du vil lytte og at det er akseptert og trygt å kjenne på hva som sitter på innsiden. Prøv å forstå at fra ditt barns perspektiv er følelsen og reaksjonen ofte helt berettiget og fortjener både forståelse og respekt!

Til alle nybakte mødre der ute!

Hvorfor vil han ikke ta smokken?

Hun ammer ikke, har bare puppen i munnen. Det er så slitsomt å være en levende smokk.

Han vil ikke ligge i krybben sin, med mindre han får ligge på brystet så hyler han. Hva er galt?

Dere har sikkert hørt uttrykket: “nå er det kommet en ny sjef i huset”. Jeg hørte dette om og om igjen uten at jeg helt den gang for 4 år siden forstod hva det egentlig betydde.

Det er mange mødre der ute som er usikre, slitne, trøtte og rådløse. I mange tilfeller er løsningen enkel: tilpass deg barnet i stedet for å tilpasse barnet deg selv og verden rundt. En liten baby trenger uendelig med nærhet for å føle seg trygg. Det er baby som bestemmer, det er den som prøver så godt den kan gjennom sin gråt å forklare deg sine behov.

Om barnet ditt ønsker å være nær deg 24/7, så er det intet annet enn naturlig, for det er alt barnet ditt kjenner til. Din aller kjæreste skatt i verden har lyttet til dine hjerteslag i 9 måneder, og kjent varmen fra din kropp natt som dag. Ikke forvent at baby skal trives i denne store, åpne, kalde, bråkete verden alene i krybben sin med en smokk.

Tilpass deg din kjæreste skatt og la den første, mest sårbare tiden her på jord bli trygg og god – helt inntil mor eller far, hvis det er det eneste din nyfødte ønsker av deg. Ikke let etter erstatninger og unormaliteter – stol på at din baby har alt det den trenger inntil din varme kropp og trygge hjerteslag

MAKTESLØSHET

Jeg er glad, tilfreds, lykkelig til og med.
Men det er en klump i magen, den er rød, voksende og vond.
Den overskygger de andre følelsene.
Jeg kjenner at de er der, men de får ikke lenger plass.
Maktesløshet, bekymring, uro, usikkerhet.

 

Du er mitt barn.
Du er det kjæreste jeg har og jeg vil gjøre alt for deg.
Jeg vil beskytte deg for enhver pris.
Jeg vil kjempe alle kamper mulig for at du skal ha det bra.
Jeg skyr ingenting når det kommer til deg og din lykke.
Og jeg vil kjempe til jeg vet at du har det så bra som du fortjener å ha.

 

Det er ikke alt jeg kan styre og kontrollere, mye er ute av våre hender,
og følelsen av maktesløshet når jeg ser på deg at du trenger mer,
det er ikke en følelse som sitter godt i magen.
Hånden min må slippe din, jeg må ha tillit. Tillit til at du blir tatt vare på.
Tillit kommer ikke av seg selv,
tillit må man gjøre seg fortjent til.
Tillit er kanskje den sterkeste erklæringen skole og barnehage får fra oss foreldre.
Tillit er det som forandrer alt, enten den er der eller ikke.

 

Men selv om det ikke er alt vi rår over,
så har du mitt løfte:
Jeg vil aldri slutte å kjempe.
Jeg vil alltid se deg.
Kjenne dine behov.
Møte dine smil og tørke dine tårer.
Skjønne hva du mener å si, helt uten ord.
Forstå hva du trenger av meg, fordi verden er for uforståelig for deg enda.
Jeg skal alltid være mammaen din,
og jeg skal alltid holde deg trygg.
Jeg skal holde din hånd, så lenge du vil.
Jeg skal kjempe din sak, så du slipper gå rundt med klump i magen.
For jeg har tillit.
Tillit til at jeg alltid skal være her for deg!

 

JEG ELSKER DEG!

“DU SKJEMMER HAN VEKK”

 

«Du skjemmer han vekk». «Hun kommer aldri til å lære seg å sovne alene». «Du gjør han så avhengig av deg». «Hun er utspekulert og vil bare ha viljen sin». «Det er ikke farlig å la dem skrike litt, han sovner til slutt». «De har godt av å gråte, de trenger lære å trøste seg selv».

 

Er du forelder er sjansen stor for at du har fått disse kommentarene sendt din vei hvis du er en av dem som tør si høyt at du ammer barnet ditt i søvn. Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn, og utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede som vil mene noe om hvordan du tar best vare på ditt barn. Det finnes mange ulike måter å ta vare på ett barn, og vi som foreldre må finne vår egen måte, det være seg å amme i søvn, gi flaske, samsove, sove i egen seng, på eget rom, variantene er mange. Det som derimot gjør temaet ekstra vanskelig, er de motstridende følelsene som ofte ligger mellom morsinstinkt og all den ytre påvirkningen og samfunnets forventning til «den riktige måten å legge ett barn på». Det er metoden som er mest «tabu», jeg i dag vil stå opp for: å amme i søvn, tett fulgt av nattamming og samsoving.

 

Jeg har aldri lyttet til alle «velmenende» råd jeg har fått fra venner, familie eller helsestasjon angående søvn. Jeg har lyttet til morsinstinktet og magefølelsen og ammet i søvn begge mine små. For når det kommer til søvn, så har jeg handlet, jeg har ikke tenkt, ikke vurdert, kroppen har visst hva den skulle gjøre, og det var å legge barnet til brystet og la det få all den næring, trøst, kos og trygghet det måtte trenge. Jeg har noen ganger, i min egen usikkerhet, stoppet opp og tenkt teoretisk på hvordan jeg bedre kunne hjulpet barna mine med å finne søvnen. Hvordan kan jeg legge barnet mitt som ikke forstår ord eller forventninger, og få henne til å legge seg ned i den store sprinkelsengen helt alene, se mor snu ryggen til, slukke lyset før hun lukker døren og går, og med det forventer at barnet skal ligge fint ned, finne trygghet i seg selv, lukke øynene og gli inn i drømmeland – helt alene. Hvilke forutsetninger har ett lite barn for dette? Til deg som plasserer barnet ditt i denne altfor store sengen og snur ryggen til barnet ditt som hyler sårt etter mamma og pappa for nærhet og trygghet, men til slutt gir opp fordi det ikke er verken en mamma eller pappa som kommer, og deretter sovner av utmattelse; hvordan kan du si at dette er den rette måten? Er det fordi den neste natten gir barnet ditt litt fortere opp? Og natten etter det vet hun at det ikke spiller noen rolle fordi det ikke kommer noen uansett hvor høyt hun skriker? Er det da du føler du har fått det til? Er det da du har vunnet i lotto, når barnet ditt endelig har gitt opp? Jeg blir så lei meg av å skrive disse ordene, for aldri kunne jeg gjort dette mot mine barn, og jeg har vansker med å forstå hvordan noen mennesker fremdeles synes dette er naturlig? For naturlig, er de 9 månedene barnet ligger trygt og varmt inni mamma sin mage og lytter til hvert ett av hennes hjerteslag. Naturlig er det ikke for det samme barnet å bli forløst ut i en kald og rå verden hvor man er forventet å klare seg selv med en gang. Visste du at det er gjennom å holde ditt barn i hånden og gi det all den tryggheten det behøver, at det er slik du oppfostrer ett selvstendig barn? Kan man skjemme noen vekk på omsorg og trygghet? Eller vil dette lære barnet selv å vise omsorg og å stå stødig? Er min 3-åring som sovner trygt inn av seg selv med mor eller far ved sin side ett godt nok bevis på at barnet til slutt lærer seg og sovne trygt inn, uten stimuli, tross at han ble ammet i søvn sine to første år? Kan ett lite barn virkelig være utspekulert, eller er det din egen uvitenhet som snakker, mens barnet ditt bare vil ha sin eneste trygghet nær til han eller henne selv slipper taket, litt etter litt? Ja, barnet sovner nok til slutt, men fordi det har gitt opp, og jeg tror ikke det er derfor vi velger å bli foreldre, for å knekke all tillit til barnet som har deg som hele sin verden.

Jeg har ammet i søvn i over 3 år til sammen fordelt på mine to små, natt-ammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor, far og hverandre. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig. Jeg har oppfostret en omtenksom, oppmerksom, god, selvstendig og sterk liten gutt, og søsteren hans er på god vei i samme retning. Så kjære dere, det fungerer! Jeg kan legge mine to små med ro og trygghet hver kveld, jeg kan ha beina på bordet hele kvelden, jeg kan sove godt sammen med mine små som alltid har meg i umiddelbar nærhet hvis det er noe, uten at det forstyrrer noen sin søvn nevneverdig, og jeg kan våkne uthvilt sammen med mine barn hver morgen. (Joda, vi har tenner, sykdom, mareritt og «bare fordi»-oppvåkninger innimellom vi og). Har du noen gang lurt på hvorfor det er så vanskelig å legge? Det er fordi det du gjør strider mot naturen.

Jeg sier ikke at dette fungerer for alle, for alle er ikke like, men alle barn, etter min mening, har fundamentale behov for trygghet og nærhet, og de trenger dette aller mest når de skal slappe så godt av som det kreves for å kunne gli inn i drømmeland. Til deg som har anledning til å amme i søvn – det er en fantastisk fin måte å legge barnet ditt på, uansett hva noen sier! Det er trygt og godt, og gir barnet gode og trygge assosiasjoner til søvn. Mange barn avvenner seg selv, og om ikke, så er det en kjapp prosess når dere begge er klare for det.

Og du, de minuttene jeg får ligge der med mine to skatter i verden, være helt nær, kose og å se at de sovner trygt inn, det er en av de fineste stundene i løpet av dagen, og for den korte perioden jeg får lov å ha mine små så nære, så er jeg takknemlig for hvert eneste sekund jeg får!

JEG VAR REDD

«Jeg var redd, mamma».

Den fine gutten min er bare 3 år, og da ordene hans traff meg kjente jeg på en klump i magen men samtidig en stolt glede. Glede over at dette lille barnet mitt er så ærlig og modig at han forteller sin mor om denne følelsen han kjente på da han skulle ta bilde med fotograf i barnehagen i dag, slik at jeg kan få lov til å være der for han, hjelpe, trøste og støtte det kjæreste jeg har.

Den vonde følelsen i magen måtte jeg bruke litt lenger tid på å få tak i. Da jeg hadde fått kjenne litt etter var følelsen som kom; sorg. En sorg over at jeg aldri kan vite når ett slikt øyeblikk av åpenhet blir mitt siste fordi han er blitt «stor gutt». Når er det samfunnet og dets kjønnsstereotypiske forventninger har frarøvet sønnen min fra sine følelser, fra sin ærlige og trygge måte å uttrykke seg på, fra hans mulighet for trøst, hjelp og støtte?

Det er dette jeg trenger å skrive noen ord om i dag. Om kjønnsstereotypiske forventninger, om likestilling og forskjellsbehandling, om kjønn versus menneske.

Jeg elsker mine to barn over alt i denne verden. En gutt og en jente er jeg så heldig å få være mor til. For mine barn ønsker jeg – det samme. De samme mulighetene for å vokse opp til å være tilfredse og lykkelige. For mine barn, er mine BARN. De er ikke bare gutt og jente. De er ikke bare blått og rosa. Bil og dukke. Hard og myk. Følelsesløs og overfølsom. De er to små mennesker som jeg og min mann har skapt og som begge to fortjener det samme ut av livet. Det er ikke samfunnet sin jobb å fortelle mine to små barn hvem de er eller hvem det er akseptert at de skal være og å bli. Dette er valg de selv skal ta, etter de har fått de samme mulighetene til å finne ut av hva de liker, hva de er gode på og hvilke håp og drømmer de ønsker å jobbe mot.

Det har i årevis vært jobbet for kvinners rettigheter, for likestilling. Feminismen har klare målsetninger i forhold til at menn og kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar. Jeg lurer allikevel ofte på om vi har glemt mannen på veien? Har mannen de samme rettighetene som kvinnen til å gråte? De samme rettighetene til å være redd, usikker, til å bli tatt vare på? Til å gråte av en film, gå i en rosa t-skjorte, til å si nei til de andre gutta når han ikke lenger synes det er greit? Gutter som vokser opp i dagens samfunn må nemlig ha en fryktelig sterk ryggrad for å bære alt som skal lagres på innsiden, da det er lagt forventninger av samfunnet til at det å være gutt er ensbetydende med å være tøff, skitten, like fotball og dinosaurer, sloss, aldri føle eller snakke om følelser, alltid være den store og sterke og løse konflikter med knyttnevene. For du skjønner, det er dette som møter min 3-åring hver dag. Gutte- og jenteleker. Gutte- og jentefarger. Insinuasjoner i små tekster på leker, i bøker, annonser, om at gutter skal vokse opp til å bli president mens jenter skal lakke negler og ha te-selskap. Hvem er du til å sette disse begrensningene for mine barn? Blir de født inn i en blå og rosa verden, hvor mål og drømmer alt er satt?

Det har nylig vært oppe i media at dagens gutter i tenårene tårner på selvmordsstatistikken. De har det så vanskelig at de velger siste utvei som eneste utvei. Hvilke tiltak det snakkes om å plastre med? Jo, mannlige forbilder, slik at de får en anledning til å prate om følelsene sine. Jeg tenker som så, hva hjelper det om den voksne er mann eller kvinne hvis ingen har lært gutten å uttrykke seg? Hvis han aldri lærte at det var greit å føle. At det er greit å ha vondt. At det er tegn på styrke og ikke svakhet å be om hjelp. At når du gjør det er det noen der som vil hjelpe og ikke le. Vi kan ikke forvente at gutter skal være maskiner som skal takle alt, stenge alt inne, alltid være store og sterke. De er bare mennesker de og, og de har ikke andre forutsetninger de for å bære vekten av verden på sine skuldre, mer enn jenter og kvinner har. Når skal vi innse at vi alle er mennesker? Vi er like mye verdt og god nok som vi er. Vi fortjener alle å bli akseptert og godtatt for de vi er. Vi kan ikke lage en stereotyp og forvente at halve befolkningen skal passe inn i en modell og den andre halvdelen i en annen. Når gutter ikke får muligheten, så får de heller aldri en sjanse til å finne seg selv, til å skape den balansen i seg selv, som alle mennesker trenger. Og når jenter ikke får lov, hvordan skal de da kunne vokse opp med den stolthet og selvrespekt vi ønsker for våre døtre?

Og la meg dedisere ett eget avsnitt til dette ordet: SKAM. Det er nemlig det mest effektive verktøyet vi har for å forme ett menneske. Så denne følelsen i ett lite sinn, og den vil aldri igjen forsvinne. Hvorfor er dere foreldre så redde? Hvorfor ler dere av gutten deres, før dere spør om han virkelig ønsker seg en jenteleke, før dere til slutt nekter han, hvis han nå er modig nok til å snakke dere imot? Hvem er du til å begrense barnet ditt på denne måten? Å gjøre narr av ett barn, eller å latterliggjøre de på andre måter, når de går imot forventninger knyttet til sitt kjønn – ord kan ikke beskrive hvor mye det sier om dine egne usikkerheter. Livet handler ikke om å innfri andre sine forventninger – det handler om å være god nok som man er. Vær så snill, ikke så denne skammen hos barnet ditt. Og til alle dere foreldre der ute som går frem som gode, trygge forbilder, som trosser samfunnets kjønnsinndeling og gir barna respekt og muligheter til å finne og være seg selv – all ære til dere! Det er en så viktig jobb dere gjør. Mye viktigere enn vi er klare over ofte. Disse små hverdagsvalgene vi tar, skaper til slutt fremtiden.

Barna våre er fremtiden, og vår mulighet for endring. Hva er meningen hvis ikke å være tilfredse, stolte og ekte? La gutten din få føle omsorg og se skjønnhet. Lær han respekt og å uttrykke seg. Du er helten hans. Vis han følelsene dine og behandle han med respekt når han kommer til deg med sine. Lær din datter å stole på seg selv, til å stå opp for det hun tror på med all den selvrespekt og trygghet det krever. Fortell henne hver dag hvor verdifull hun er og at hun er god nok. Fortell begge barna dine at de er gode nok. Gi de trygghet og støtte til å alltid ta sine egne valg.

Jeg har bare vært mor i 3 år, men alt rukket å føle på ett hav av følelser. Mine barn fortjener å vokse opp i en verden hvor de kan være mennesker som blir verdsatt for sine særegne kvaliteter og egenskaper. Kjære butikk-kjeder og innkjøpssjefer; ikke begrens barna våre til blått og rosa, prinsesser og voldelige superhelter. Kjære samfunn; ikke ha forventninger til hvordan ett menneske skal oppføre seg, kle seg, reagere, håndtere, basert på hvilket kjønn de ble tildelt. La oss se individualiteten i hverandre, la oss lære av og utfylle hverandre i våre ulike egenskaper og interesser. Kjære ministere; ikke plastre såret og vend ryggen til. La oss se kjernen av problemet og gjøre noe med den. La oss endre disse forventningene gutter i dagens samfunn har å leve opp til, for det er ikke menneskelig slik det er nå. Det er ikke en nyansert virkelighet hvor det er vold, sinne, dinosaurer, biler og fotball som råder. Kjære foreldre; tør å bli den første. Tør å gi barna dine alle muligheter, tør å la de få utforske, bryte ut av grensene som er satt, for å bli de menneskene de er ment til å bli. Ikke tving de inn i en boks som er altfor liten for noe menneske å leve i!

Translate »