BARNET MITT HATER Å SOVE

Søvn er det store samtaleemnet når det kommer til småbarn. Med sine utallige utfordringer, tilnærmelser og løsninger.  Jeg er ingen søvnekspert, men jeg er mor til to barn som begge har et trygt og godt forhold til søvn og jeg vil gjerne dele mine tanker rundt temaet.

 

Jeg ser en helt tydelig gjenganger når det kommer til søvn og leggetid, med urealistiske forventninger og at løsningen stadig ligger i det motsatte av barnets behov.

 

Leggetid har kanskje blitt et negativt ladet ord, foreldre som gruer seg til en kamp som enda ikke har oppstått, mens barnet likevel hører hvordan stemme og tonefall endrer seg hos mor og far i det de sier at leggetid er her.

 

Etter en lang dag hvor mor og far har vært sammen med sitt barn, lyttet til barnets behov, vært nære, gitt kos og trøst, så betyr leggetid for mange barn adskillelse. De blir nå overlatt til seg selv, til å alene leve opp til krav og forventning som er stilt altfor høyt i forhold til hva et lite barn kan forventes å leve opp til.

 

Det er i barnets natur og behov å søke nærhet og trygghet. Barnet har ingen forutsetning for å klare finne søvnen på egen hånd. Nattlige oppvåkninger for melk, trygghet eller kos er også helt naturlig. Det er her utfordringene begynner.

 

Når vi velger å sette søvnvansker foran oppførsel som er helt naturlig, så skaper vi oss et problem. Begrepet søvnvansker tror jeg egentlig handler mer om at barnets behov ikke passer inn i samfunnet, og at barnets behov heller ikke samsvarer med mor og far sine behov. Men at barnet har søvnvansker fordi det oppfører seg helt naturlig, nei, det er jeg ikke med på. Så for å løse dette «problemet» vi nå har, med at barn oppfører seg naturlig, så må vi da jobbe mot naturen. Vi må jobbe mot barnas behov for å oppnå en løsning. Dette fører videre til søvntrening og skrikekurer, hvor en forlater baby i sengen og la barnet skrike seg i søvn uten tilsyn, eller ved en annen metode som handler om å forlate barnet for stadig økende perioder. Barnet skal ikke trøstes, man skal si «nå er det natt og du må sove», før du igjen forlater rommet. Til slutt skal barnet resignere og slutte å gråte. Dette vil ta dager eller uker med desperat gråt.

 

Jeg har gjort det motsatte. Jeg har fulgt naturen. Jeg har behandlet leggetid som en positiv kosestund, jeg har ALLTID hjulpet mine barn inn i søvnen. Jeg triller på dagtid, vugger i armene ved magevondt og ammer og koser ved innsovning. Jeg er alltid til stede og deler denne stunden sammen med barna mine. Dette er ikke noe de skal gjøre alene, dette skal vi gjøre sammen, og det skal være trygt og nært. Barna mine løper begge på badet ved leggetid, min yngste på halvannet år drar meg ofte i armen hvis vi ikke kommer fort nok. Vi legger oss sammen, vi ammer, vi leser bok, vi ligger nært, prater om det som er fint eller det som er vondt og koser sammen til øyne tunge av søvn snart glir igjen. Sover godt på natten gjør de også. Oppvåkninger på yngste hjelpes med å amme tilbake i søvn, og oppvåkninger på eldste ordnes fort med litt ekstra nærhet og kos.

 

ALDRI, har vi hatt problemer med søvn. Hvordan kan det være mulig, spør du kanskje? Jo, fordi jeg har realistiske forventninger. Det er perioder med tenner, og mageknip. Med mareritt og sykdom. Noen netter er kortere enn andre, og noen netter tror jeg ikke jeg gjør annet enn å amme, men vet du hva, det er normalt. Og det går så fint. Fordi vi følger naturen, vi ammer og samsover, og barna kjemper ikke imot. De ønsker å sove, de sovner kjapt igjen etter oppvåkning med litt støtte og hjelp, og de sover med disse enkelte unntakene alltid ellers godt. Innsovning er fri for gråt, og barna forbinder søvn med trygghet og ro.

 

Når min yngste først våknet på kveldstid, så gråt hun. Jeg hoppet på beina og var der hos henne på kort tid. Min yngste gråter ikke lenger. Hun bruker nå det ene ordet hun kan. Hun reiser seg opp i sengen sin og roper på mamma. Hun vet at hun trenger ikke gråte, for mamma kommer, hver gang! Og når mamma kommer, så er hun sovnet igjen på få minutter, for det er ikke noe annet hun heller vil, enn litt hjelp til og sovne igjen.

 

Dette er personlig, og det er nært, men det er for meg ubegripelig at noen foreldre fremdeles ignorerer barnets behov og lar dem gråte seg utmattet i søvn. Det finnes så masse dokumentert forskning på at dette kan være skadelig. Vi vet at barn som blir forlatt gråtende opplever panikk, engstelse og redsel for å bli forlatt. Men uavhengig av all forskning som finnes, så vet vi og at barnets språk er gråt. Hvordan kan vi bryte all tillit som barnet har til oss og se på at det stille resignerer?

 

Barnet er helt avhengig av oss. Helt avhengig av at vi kan sette oss selv til side for å ta de valgene som er best for barnet. De er avhengige av at vi viser dem omsorg og lærer dem om ubetinget kjærlighet og trygghet. Du kan ikke fjerne barnets natur og behov, du kan bare få barnet til å undertrykke det.

 

Vær så snill, lytt til barnets behov, vis barnet ditt trygghet i alt du gjør. Hvis vi lytter til hjertet og følger våre menneskelige instinkter og behov, så blir ikke alt en kamp – da går det av seg selv slik det var tiltenkt fra naturens side.

 

Vel er vi intelligente mennesker, men når vi skal begynne å kjempe naturen i mot, da har vi lurt oss selv.

Translate »
5 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap