Det er ikke alle som lever like privilegert som det vi gjør. Som kan legge seg trygt i sengen sin hver eneste kveld. Som kan stå opp uten å kjenne frykt for å bli drept eller måtte forsvare sitt eget liv.
Jeg kan aldri forestille meg hvordan det føles å leve med denne frykten. En konstant angst for at det aldri blir en morgendag.
Jeg kan ei heller forestille meg hvordan det er å føle på ansvaret, forpliktelsen og engasjementet soldaten har, for å beskytte. De som reiser ut i krig for å beskytte sitt land og sine medmennesker.
Men er det en ting jeg har, så er det respekt. Respekt for de mennesker som lever i helvete hver eneste dag, og for de som prøver å gjøre verden til et bedre sted – for deg og meg.
—
Da jeg og min mann i går stod i kassen på lekebutikken for å betale, kom der en gutt på 7-8 år bak oss i køen.
«Hands up», sa han. Rettet pistolen han hadde i hendene mot damen bak disken, og skjøt. Rekylen var hard, så det må ha vært en kraftig sak han hadde fått hendene i.
Dette med våpen og barn, det har jeg aldri forstått. Lekebutikkene er fulle av dem; leke-våpen. «La oss leke krig». «Jeg skal skyte deg».
Ja, det er på «liksom», og ja, det er «bare» lek. Men hva er dette for argument for å lære barna våre om at våpen er hverdagslig, ufarlig moro?
Er det slik det er for de barna som lever i konstant frykt for å selv bli drept slik de så sine foreldre bli drept? Er det slik det er for soldatene som er der ute og kjemper for sine og våre liv? Hverdagslig, ufarlig moro?
I det virkelige liv ville vi aldri satt likhetstegn mellom våpen og barn, så hvorfor er det da greit å gi dem et lekevåpen? Hvorfor er det greit å la barna løpe rundt å leke med sitt verste mareritt?
Jeg mener vi burde lære barna våre å ha respekt for de mennesker som lever under disse grusomme forholdene. Lære dem at det slett ikke er alle som er like privilegerte som det vi er. Lære dem å ha respekt for våpen. Lære dem at våpen kan ta liv. Lære dem at et tapt liv aldri kommer igjen.
