Vi er alltid så opptatte av hvilke seinvirkninger ting har, og selvfølgelig er dette viktig. Viktigst, til og med. Men hvorfor er vi ikke samtidig opptatt av hvilken innvirkning opplevelsen har der og da?
Det er selvfølgelig når barnet har det potensielt vondt eller vanskelig det skal veies for og imot. Og konklusjonen ligger ofte i hvilke seinvirkninger opplevelsen kan få.
Når jeg ser på barna mine, så vet jeg at det er mye som kan repareres, leges, blåses eller kysses bedre, men jeg ønsker allikevel ikke å utsette mine barn for smerte som kunne vært unngått.
Vi trenger å føle smerte, både fysisk og psykisk, for å lære hva det er og hvordan vi skal håndtere den. Men når det er snakk om barnet som må gråte alene ved leggetid, eller barnet som blir sendt i barnehagen når det enda er så avhengig av mor og far, så er svaret enkelt for meg. Dette er ikke smerte mitt barn skal føle på, seinvirkning eller ei. For når jeg ser mine barn med tårer i øynene og et ansikt fordreid i smerte, så knuser hjertet mitt for dem – og det eneste jeg bryr meg om, er der og da. Hva noen måtte mene mitt barn skal igjennom fordi det mest sannsynlig ikke gir seinvirkninger, det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg skal holde armene rundt barnet mitt og holde det nær. Mitt barn skal ikke måtte kjenne på denne unødvendige smerten bare fordi smerten èn dag, vil være ett minne, som blåses bort sammen med høstbladene, en kald oktober morgen.
Jeg skal beskytte mitt barn i dag, akkurat her og nå.
