Det er ingen tvil om at Norge er et godt land å bo i, men at velferdsstaten nå er under stort press. Allikevel trenger de mest sårbare i samfunnet vårt at noen ser de.
I Norge sees barndommen som en forberedelse til resten av livet. Alt handler om «hva du skal bli når du blir stor» og den hellige arbeidslinjen. At barndommen er et mål i seg selv, er glemt.
Når jeg tenker på hvordan barna våre vokser opp, så sitter jeg igjen med følelsen av at de en del av et eksperiment hvor «målet skal hellige middelet».
Hvordan er det å være barn i Norge?
Fra den dagen barnet er født, skal det tilpasse seg samfunnet.
Barndom og utvikling er satt til side for at barnet skal tilpasse seg samfunnets behov og ønsker.
Å tilpasse seg barnet er i Norge ofte sett på som et nederlag. Hvordan kan vi, som er så ressurssterke og kunnskapsrike, ha kommet til den konklusjonen at det er barnet som skal tilpasse seg?
Hvorfor skal barnet begynne med fast føde ved 4. måneders alder hvis det kan vente til det er fylt et halvt år?
Hvorfor må barna begynne i barnehage når de er 8 måneder gamle, når de kan vente til de er blitt 2?
Hvorfor må barna begynne på skolen når de er 5 år gamle, når de kunne fått enda et år i barnehagen?
Hvorfor presser vi barna våre inn i situasjoner de ikke er klare for, for å gjøre dem selvstendige, når selvstendighet ikke kan presses frem?
Mødre føler seg krenket når de blir fortalt hva dagens forskning forteller oss er best for barnet. De vil ikke høre, og føler seg trakket på, fordi kunnskapen får dem til å føle på dårlig samvittighet.
Vi skal ikke beklage for å skrape borti samvittigheten. Samvittighet er blitt enda en menneskelig egenskap som vi ikke orker å føle på. Samvittigheten som fungerer som enn rettesnor og som vi i aller høyeste grad er ment å lytte til.
Kjenner du på dårlig samvittighet? Da må vi spørre oss selv; hvorfor. Svaret er ikke at det var mødrene som diskuterte hva forskning sier om barnets egentlige behov, som hadde skylden.
Jeg tror mange vil svare at det var fordi de ikke hadde noe valg. Mange foreldre føler seg presset opp i et hjørne til å handle mot sin egen samvittighet og bedre viten fordi velferdsstaten vår krever at det er slik det må bli.
Barndommen ER et mål i seg selv. Barna våre fortjener en barndom.
Samfunnet må tilpasse seg barnets behov. Vi må gi dem tid. Tid til å være barn.
Vi har kunnskapen vi trenger, men det er lite fokus på å få den ut til de som trenger den. Politikerne våre overser kunnskapen og kjører en hensynsløs linje hvor barnet skal tilpasse seg og barnet taper, igjen og igjen.
Det er utfordrende å være forelder i Norge, pga. følelsen av å ikke kunne ta vare på egne barn, ikke ta de valg vi selv mener er best og ikke ha tid til å være sammen med dem. Vi mangler tilgang på kunnskap, vi mangler en oppdatert helsestasjon, vi mangler støtte, vi mangler tid og vi mangler respekt og verdi knyttet til å ta vare på barna våre.
Jeg tror at de aller fleste av oss gjør så godt som vi kan, men jeg tror vi må finne en balansegang hvor vi tåler å kjenne på det som er vondt og krevende for å også kunne bli bedre.
Morsmelk er bedre enn erstatning, og vi trenger hjelp til å få til amming og å kunne amme så lenge som ønsket. Far er ikke likestilt mor det første året, men vil bli barnets verden når barnet selv er klart for dette. Ett-åringen har det ikke bra i barnehagen. Barnet trenger lek, ikke en stol og en pult. Oppdragelse handler ikke om kontroll, men om tilknytning. Utvikling handler om tid, trygghet og en hånd å holde i. Å få barn handler om å tilpasse seg barnet. Å være forelder krever å søke kunnskap for å kunne gjøre sitt beste.
Vi må tørre å være ærlige. Vi må tørre å tenke større. Vi må tørre å heve ambisjonene.
Det er godt å være barn i Norge i forskjell til mange andre land, men som jeg lærer mine barn; man skal aldri sammenligne seg nedover. Barnets verdi er fremdeles altfor lav her i Norge og hvis vi skal snakke om likestilling som er grunnlaget for permisjonsordningen vår, så er det kanskje på tide å få likestilt barn og voksen også?
Det er barna våre som er fremtiden. Barna våre trenger en barndom, for det er denne som vil være med å danne en sterk ryggrad for å kunne bære fremtiden.
Når skal vi forstå at å «tøffe opp» barna våre bare svekker dem?
