Er vi blitt så nummen at barnegråt ikke lenger påvirker oss?

Jeg kjenner at jeg begynner å miste troen på deler av menneskeheten. Her lever vi i ett av verdens fremste land hvor vi har både rikdom og alle muligheter for en god utdanning. Vi har et rettssystem og et stort fokus på rett og galt. Vi er opplyste, oppegående og privilegerte. Allikevel så er det i dag, i Norge, i 2018, mennesker som har makt, innflytelse og anledning, som forteller oss at vi skal la barna våre gråte seg i søvn og at mors anledning til å ta vare på sin nyfødte er bestemt redusert til 6-7 måneder, før hun skal ut i ordinært arbeid.

Jeg er “bare” en mor. En mor som elsker sine barn over alt annet i denne verden, og som alltid kommer til å sette dem først. Men nå, nå skal dere høyt utdannede mennesker lytte – lytte til hva en helt vanlig mor har å si.

Jeg vet det er mange som fremdeles mener det er riktig å la barnet gråte seg i søvn – med argument at barnet må lære seg og sovne på egen hånd for å ikke forstyrre samfunns-rytmen, familien eller mors søvn. Det er studier som mener dette ikke er skadelig for barnet og det er studier som mener det motsatte.

Det er i dag på vei ut ett hefte til alle helsestasjoner: “Håndbok for helsestasjoner” av Nina Misvær. I denne boken finner vi dette avsnittet:

“Barnelegen Berndt Eckerberg (2012) hever at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med sin mor og er skapt for til å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride imot barnets natur. Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne sine tendenser til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien. Det er også helt grunnleggende at begge foreldrene er enige om hva som skal gjøres, og spiller på lag”.

Jeg vet jeg har tusenvis av mødre i ryggen når jeg sier at dette er GALT! Hvordan skal vi kunne behandle de svakeste i samfunnet på denne måten? Hvorfor skal vi tilpasse oss et samfunn som frarøver oss alt av menneskelige instinkter og behov? Da får vi faktisk snu på flisen og ta en titt på hvilket samfunn vi ønsker å leve i og hvor kald og kynisk verden har blitt. Ja, jeg hører argumentene hagle om at det ikke er påvist skadelig effekt hverken på kort eller lang sikt, og at barnet til og med virker å trives bedre på dagtid grunnet dekket søvnbehov. Men hvor er nyansene? Hvor er motsetningen, hvor er alternativet, hvor er alle de forskningsresultatene som skriver om mengder kortisol som hemmer utvikling av deler av hjernen, større tilbøyelighet til aggresjon, angst og depresjon i voksen alder, hvordan hjernen konstrueres annerledes, kroppen som fylles med stress og at når ønsket resultat er oppnådd er det fordi barnet har resignert. Hvor er denne informasjonen? Hvor er mor og fars anledning til å kunne ta et velinformert og nyansert valg?

Barnet har ikke søvnproblemer fordi det ikke klarer finne søvnen selv eller har oppvåkninger i løpet av natten – det er helt normalt. Hvordan kan vi vri virkeligheten hele veien rundt til dess det handler om å undertrykke alt av menneskelig natur. Hva er det da igjen? En robot? Er det dette vi streber etter? I et samfunn så opptatt av rett og galt, hvordan kan vi sitte stille å se på at barnet blir frarøvet sin menneskeverd? Er vi blitt så nummen at barnegråt ikke lenger påvirker oss? Så trangsynte at vi kan neglisjere et lite barn som ikke kan forsvare seg selv?

Vi oppfordres til å få flere barn, for å drive samfunnet fremover. Er det derfor jeg skal få barn, fordi dette barnet skal fødes inn i en misjon for å holde samfunnet gående, til tross for at samfunnet ikke velger å prioritere og gjøre det gunstig for en mor å kunne ta vare på sitt barn?

Regjeringen ønsker en tre-deling av permisjonsordningen. Far vil da få flere uker, som vil føre til at fellesperioden blir kortet ned. 46 uker permisjon bestående av 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker fellesperiode. Dette hemmer retten til å selv avgjøre hva som fungerer best for sin unike familie i stor grad. For å fremme likestilling på fars side, så kommer dette med en kostnad som mor og barn skal betale. Kjønn skal likestilles, tross at mann og kvinne overhode ikke er likestilt hva å bære frem et barn, føde, amme og å restituere angår. Dette føles som et overgrep på relasjon mellom mor og barn. Den viktige relasjonen og tilknytningen mellom mor og barn blir sidesatt, samt at det går ut over både anbefaling og ønske for de mødre og barn som ønsker å amme slik de har gjort, utover de første 6-7 månedene.

Det er mennesket som er grunnsteinen i samfunnet. Det er barna våre som er vårt fremtidshåp. Den amerikanske barnelegen William Sears sier: «Et behov som stilles hos et spedbarn, forsvinner. Et behov som ikke stilles, forsvinner aldri helt, men kommer gjerne tilbake som angst, depresjon, aggresjon». Er det ikke slik det er for oss alle? Og er det ikke helt vesentlig med god psykisk helse for å kunne bidra til et trygt og produktivt samfunn?

Til sist skal jeg stå frem som et levende bevis på at det finnes håp. Jeg har to barn, ett på 4 år og ett på halvannet. I hele sine liv har de blitt lyttet til, trøstet, sett og tatt vare på – natt som dag. Barna mine er ikke maskiner som skal formes i noens bilde. De er mennesker med følelser og behov og de fortjener respekt og å bli satt først. Leggetid har alltid vært en trygg og god stund. Barna mine elsker å legge seg, fordi vi gjør det sammen og fordi vi deler denne fine, trygge stunden, sammen. De sovner trygt, uten gråt og det har de og alltid gjort. Sover godt gjør de og. Bedre jo eldre de blir. Hvorfor? Fordi de vokser til, de utvikler seg. Nattlige oppvåkninger er naturlig og da er vi der, vi trøster, vi trygger og vi gir dem all den nærkontakt de trenger. Vi foreldre sover godt og barna sover godt. Flaks? Nei, jeg tror ikke på flaks. Jeg tror på måten vi behandler barna våre på. Hvordan vi behandler dem med samme verdighet som vi forventer selv. Jeg ammer barnet i søvn de første to årene, privilegert er jeg som kan det, og jeg ammer igjen på natt for så at barnet nesten ikke trenger våkne før øynene på nytt glir fredfullt igjen. Vi kjemper ikke. Vi følger naturen. Vi ammer, vi samsover, vi møter barnas behov natt som dag og vi setter dem alltid først – fordi de er alt i verden for oss – fordi de er levende små mennesker!

Uavhengig av all forskning – hva er det egentlig blitt av oss mennesker som trenger et forskningsresultat for å fortelle oss hvordan vi skal behandle et hjelpeløst lite barn? Vær så snill, la oss finne frem menneskeligheten i oss igjen og lytte til alt av instinkter og behov som vi er utstyrt med fra naturens side. La oss fortsette å beskytte de svakeste i samfunnet – det lille barnet som ikke har annet enn sin gråt for å uttrykke sine følelser. Ikke lur deg selv til å tro at barnet tester deg. Barnets behov og ønske er en og samme sak og hvordan kan vi ignorere barnets gråt etter mor og far, kveld etter kveld, uke etter uke, før barnet har resignert i sitt rop om trygghet, nærhet, trøst eller hjelp, og samtidig fortelle oss selv at resultatet var vellykket?
Vi vant. Forelderens behov kom først. Den voksnes behov over barnets. Samfunnets behov. Den sterke over den svake. Det var det riktige valget selv om hver fiber i kroppen fortalte deg at det var feil. Og du er helt sikker på, at det lille barnet som gråter så sårt, på ingen måte tar skade i hjertet som banker så hardt, der det ligger alene og hikster stille i søvne.

Translate »