Gråte-debatten

Tilsvar til debatt på tv2-nyhetskanalen:

Ja, stakkers de mødre som i dag har et motstykke til alle de ulike søvntreningsmetodene som finnes. Stakkers de mødre som i dag kan blir støttet og anbefalt andre veier til søvn enn å gå imot sitt eget hjerte og svikte barnets tillit. Stakkers de mødre som i dag kan finne informasjon som er sensitiv mot barnets behov og ikke handler om å trene barnet til å resignere i sine behov.

 

Håndbok til side, dette handler om søvntreningsmetoder.

 

Selv om du er ekspert, så skylder jeg barnet mitt å være kritisk, det synes jeg er viktig. Og jeg er kritisk, til å problematisere normal atferd. Kritisk til å kalle normal atferd et problem som må fikses. Kritisk til en løsning som blir gjort MOT barnet. Kritisk til å la en sårbar mor tro hun feiler barnet da de ikke sammen klarer leve opp til den urealistiske og naturstridende «samfunnsnormen». Og kritisk til å medisinere barn for «søvnvansker» fordi mor og fars preferanser kommer før barnets behov.

 

Søvntreningsindustrien forteller mor og far at barnets normale atferd dreier seg om søvnvansker. Mor og far føler seg mislykket da de ikke evner å få barnet til å møte «normen» som er biologisk urealistisk for de aller, aller fleste. De søker deretter hjelp. Hjelpen er søvntrening. Den gullkantede løsningen som blir servert en sliten mor og far, som er desperate etter hjelp. Barnet trenes til å ikke forvente at dets behov lenger blir møtt, til å slutte prøve nå sine foreldre. Metoden blir gjort mot barnet for å dekke mor og fars søvn-behov. Forskning som viser til at søvntrening er skadelig er det ingen mangel på. Mange barn har også fysiske utfordringen som gjør søvn ekstra vanskelig, som øreverk, stramt tungebånd, reflux, osv. Gråten deres er for å fortelle mor og far at å ligge ned ikke er så greit, men mor og far er desverre opptatte med søvntrening og har ikke «lov» til å lytte.

 

Jeg er «bare» en mor, men jeg har allikevel rett til å være kritisk. Og det ønsker jeg å opplyse andre mødre der ute om at de også har rett til. Jeg ønsker også å være en stemme for de hundrevis av mødre og fedre som har tatt kontakt etter artikkelen min, for å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å leve i et samfunn hvor vi blir fortalt at vi skal undertrykke våre egne instinkt og ønske om å sette barnet først.

 

Hvis andelen spebarn over 6 mnd. som ikke sover natten gjennom er så høy, kan det da tenkes at dette er fordi det er normal atferd for spebarn? Det ER normalt, vanlig og sunt for barnet å ikke sove natten gjennom før de er ett år gamle.

 

– Det å lære barn å sovne selv er en måte å forebygge søvnvansker, og det er jo det vi aller helst vil. Vi vil jo ikke at foreldrene skal bli kjempeslitne, sier Misvær.

 

Søvntrening er for foreldre, ikke for barnet. Det fungerer for foreldrene, mens det fungerer PÅ barnet. Barnet står igjen som taperen. Hvorfor opplyses det ikke om alle farene ved søvntrening? Burde ikke foreldre vite hva forskning sier om alle seinvirkninger før de desperate griper ukritisk etter eneste «løsning» de blir presentert?

 

Det er normalt for et spebarn å amme hyppig. Det er normalt med hyppige oppvåkninger. Det er normalt at barnet trenger støtte for å finne søvnen. Det er normalt at barnet trenger mor og far like mye på natt som på dag. Søvnproblemene som så fint brukes som eneste argument for søvntrening virker å handle tilsynelatende om tre ting: foreldrenes søvnmangel, «dårlige vaner» og spørsmålet om at barnet skal lære seg å roe seg selv. Her viser forskning at foreldre som er mer sentrert rundt egne behov har mindre lykke i livet enn de som sentrerer oppdragelsen rundt barnets behov. At dårlige vaner er et tema, insinuerer at barnet vil fortsette med noe, bare fordi det ble gjort en gang. Dette vet vi alle at ikke stemmer, da vi er under konstant utvikling og det som var et behov på ett tidspunkt vil falme vekk ved neste utviklingssprang. Og til sist, å finne roen selv, handler om regulering. Å regulere egne følelser. Dette skjer over år og ved hjelp og støtte av omsorgspersoner. Et viktig poeng her er at små babyer ikke har den nevrologiske evnen til å forstå det du prøver å lære dem gjennom søvntrening. Videre er responsitivitet kritisk for utviklingen av regulering av spesielt negative følelser; å anerkjenne og å trøste for å fjerne kilden til nød. Søvntrening handler om det motsatte og vil ødelegge for denne viktige utviklingen.

 

La oss opplyses om spebarnets normale atferd. La oss justere forventningene til å samsvare med barnets evner. La oss ikke trene barna våre til å sove, men gi dem den trygghet de trenger for å finne søvn naturlig.

 

Begge mine barn er ammet i søvn. Begge mine barn sover sammen, med hverandre og med oss. Å insinuere at leggetid er kjedelig og må inneholde gråt, som Misvær selv har uttalt, har ikke stemt i vår situasjon. Søvnvansker, overhode ikke – det motsatte heller. At samsoving og å amme i søvn/nattamming gir oss mye og god søvn er vår virkelighet. At vi ikke forventer mer av våre barn enn hva de er biologisk skrudd sammen til å klare innfri, er vår sannhet. At barnets behov alltid kommer først, er et faktum. Og hvis du spør meg om jeg kjenner meg igjen i uttrykk søvntreningsindustrien har konstruert, som manipulering, protestering, bjørnetjenester eller dårlige vaner, så er svaret et høyt og tydelig NEI. Vi har møtt barna sine menneskelige behov på lik linje med hva vi selv ville ha ønsket og har barn som er trygge, selvstendige og sover NORMALT!

 

Hva om vi fant ut at spebarnets atferd var helt normal? Hva hvis vi justerte forventningene etter barnets biologiske forutsetninger? Hva hvis vi fulgte instinktene våre og sammen med barnet fant den løsning som passet oss best? Hva om å møte barnets behov var den sosialt aksepterte normen? Hva hvis vi tilpasset oss barnets behov og ikke omvendt? Hadde vi da i hele tatt hatt «søvntrening»?

 

– Jeg vil jo veldig gjerne tenke langsiktig, men ender veldig fort opp med kortsiktige løsninger i stedet for, altså det som fungerer akkurat her og nå. Og for meg så er det enten at hun får ligge på brystet vårt og sove og finne roen på den måten, eller at hun ammes i søvn av meg. Og jeg er litt redd for at det at jeg velger å stilne henne med amming eller mye byssing, at det kanskje får noen uheldige konsekvenser på sikt. ​

 

Jemtegård setter punktum for min tekst. Hun skildrer så fint hvordan samfunnsnormen og ekspertrådene har satt sine spor. Hvordan vi er redde for at det å ta vare på barnet vårt ved å lytte til egne instinkt og imøtekomme barnets behov til det fulle, vil gi uheldige konsekvenser på sikt. Hvordan vi er påvirket til å tro at alt det vi gjør riktig, er galt. Og hvordan barnets helt normale atferd, er feil. Hvordan vi, i vår usikre og sårbare posisjon velger å lytte til «ekspertene» over oss selv, og med dette utsetter barnet vårt for søvntrening som overhode ikke tar hensyn til barnets beste.

 

Så dette er min bønn til dere helsesøstre der ute; fortsett å hjelpe, men la oss revurdere metodene som får mor til å gå imot sitt eget hjerte. Metoder som forskning sier er svært skadelig for barnet. Metoder som gjør at mødre gruer seg til å dra på helsestasjonen, og lyver til helsesøster om hvordan hun tar vare på sitt eget barn.

Jevnlig blir foreldre rådet fra helsesøster eller lege til å «kurere» barnet med skrikekur. Jevnlig aksepteres dette rådet over egen magefølelse grunnet tillit til at helsepersonell vet best. Jeg spør dere; vil dere høre historiene? Historiene om mødre som vegrer seg mot å lenger gå på helsestasjonen? Om mødre som lyver til helsesøster for å få henne til å slutte å fortelle mor at det hun gjør er galt og at det finnes en norm man skal følge? Om de mødre som årevis seinere bærer på dårlig samvittighet og sorg over hva hun utsatte barnet sitt for den gang hun ikke visste bedre, men valgte å stole på helsepersonell? Historiene om barnet som hadde smerter som ikke ble oppdaget fordi leger og helsesøstre kun fokuserte på søvntrening? Historiene er over alt, og det nytter ikke lenger lukke øynene for at dette er virkeligheten vi lever i.

La oss fronte biologi og instinkt og legge vekk dette umenneskelige presset på hvordan det eneste «riktige» er å slutte å nattamme ved 6 mnd. alder, sove i egen seng på eget rom og at barnet skal klare seg uten nærhet fra sin far og mor mellom 19.00-07.00.

La oss stoppe denne sykeliggjøringen av barnets behov og la oss heller heie frem viktigheten og riktigheten av å møte sitt eget barn på den måten som passer best!

La oss slutte å snakke om søvnproblemer, la oss heller snakke om normal atferd og realistiske forventninger. La oss hjelpe mødre og fedre til å finne løsninger som er til det beste for FAMILIEN – og IKKE på barnets bekostning!

 

————————————————————————————————————————————–

 

«Hold ut!, sier GråteKarin og klapper en tårevåt mor på skulderen, -du vinner til slutt».

Og det gjør mor. Men i virkeligheten taper mor, og barnet, og far, og verden som ikke fikk dette viljesterke barnet frem i livet uten inngripen.

 

 

(Utsnitt om GråteKarin er hentet fra innlegg av Tilknytningsomsorgen.).

Translate »
405 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap