Kjære julenissen

Det strømmet lav julemusikk ut av høyttalerne. Rommet luktet av julemat og julelysene glitret så fint på treet vi hadde pyntet sammen.

Jeg hadde gledet meg sånn. Men også gruet meg.

De andre barna snakket ofte om julaften, om nissen og hva de ønsket seg under treet. Jeg håper nissen kommer til meg. Jeg tror han gjør det. 

Det har vært en fin dag. Jeg har kost meg med mamma og pappa. Vi har sett julefilm og jeg fikk til og med åpne en gave etter frokost. Det var en brannbil. Akkurat den jeg hadde sett på i butikken. Det var så fint da pappa lekte med meg og lagde bæbu-lyder mens mamma dekket bordet.

Jeg visste de brune flaskene ville bli satt på bordet. Jeg liker dem ikke.

Jeg vet ikke hvorfor vi har dem. Mamma og pappa pleier ikke drikke av slike brune flasker ellers. De blir så annerledes. Mamma hører meg liksom ikke og pappa ler så høyt. Leggetiden min bryr de seg heller ikke noe om. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg vet at det er de brune flaskenes skyld. 

Jeg glemmer å se på pakkene, jeg er for opptatt med å følge med på de brune flaskene.

Vi har alle satt oss til bordet nå. Bestefar og bestemor har kommet for å være sammen med oss. Og så onkel da.

Jeg venter på at noen skal ta en flaske.

Jeg prøvde å gjemme flaskene i år, men mamma fant dem likevel. Jeg hørte pappa rope til mamma at de ikke var der de skulle, men mamma vet alltid hvor hun skal lete.

Vent, hva er det? De bitte små glassene blir funnet frem og den rare flasken med nisser på og noe brunt oppi blir satt på bordet.

Jeg kjenner klumpen i halsen. Tårene brenner i øynene.

Jeg klarer ikke passe på lenger. Det er for mange flasker, for mange glass. For mange som skal ha.

Jeg orker ikke se. Klarer ikke holde igjen den voksende klumpen i halsen som gjør så fryktelig vondt nå.

Jeg glir sakte ned på stolen, under den lange duken som nesten rekker i gulvet. Jeg sitter helt i ro med ansiktet begravd i hendene og opptrukne knær. 

Kjære julenissen, jeg ønsker meg at julaften er over nå.

Translate »