Til jenta med de lyse museflettene, jeg beklager at du må vokse opp på denne måten.

Hun kan ikke ha vært stort mer enn to og et halvt. De lyse krøllene var satt opp i to musefletter. Hun hadde blomstrete snekkerbukse og nydelige blå øyne. Hun hadde satt seg ned på gulvet med en dukke og en dukkeseng. Hun gløttet bort på foreldrene som satt ved siden av meg på benken før hun lekte videre.

Jeg kjente det begynte å bli varmt inni den tykke dun-jakken og dro den av. Jeg ristet på hodet av meg selv som glemmer hvor varmt det er på helsestasjonen for hver gang jeg er der. Datteren min satt ved siden av meg på benken og betraktet jenta som lekte på gulvet.

Hun hadde lagt dukken oppi sengen nå og bredd fint over henne. Ordene som så kom ut av munnen hennes sjokkerte meg. «Nå skal du sove». «Husk, det hjelper ikke å skrike, mamma kommer ikke uansett».

Jeg kjente en kald bølge gjennom kroppen. Jeg flyttet blikket bort på foreldrene for å se om jeg hadde hørt riktig. De svarte blikket mitt med en lattermild kommentar. Hun begynte endelig å forstå leggetid nå.

Plutselig står helsesøster i døråpningen. Aldri har jeg vært så glad for å høre henne si navnet til datteren min. Jeg tok datteren min i hånden og leide henne ut av rommet. Vekk fra de bestemte ordene til den vesle jenta på gulvet.

Jeg så ned på datteren min og visste hun ville hjelpe meg å tine hjertet som i det  øyeblikket frøs til is, men allikevel vil jeg aldri glemme..

 

Translate »
179 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap