JEG NEKTER

«Jeg nekter å venne henne til at jeg er hos henne ved leggetid. Det blir bare en uvane og vi må da ta kampen for å avvenne dette senere».

Barna våre er helt avhengige av oss, og spesielt ved leggetid trenger de aller fleste barn støtte for å finne søvnen.

Barnet ber om at mor skal være hos henne ved leggetid, sitte hos henne til hun sovner, men mor nekter. Mor vet at barnet fort finner søvnen ved at mor er nær, men vil ikke venne henne til denne uvanen, som er slik situasjonen oppfattes for mor.

Mor går litt frem og tilbake. Leggetiden drar ut. Jenta klarer ikke finne roen, og slik holder de på i timesvis. Disse timene blir brukt på samme måte hver kveld, fordi mor mener at hun lærer datteren sin å finne søvnen på egen hånd uten å måtte ty til «dårlige vaner».

Mor vil ikke ta kampen mot uvanen som må avvennes ved et seinere tidspunkt. Men er det ikke den samme «kampen» mor nå tar for å unngå å «føye» datteren?

Selv om denne historien er oppdiktet, viser den oss hvordan vi i dag har beveget oss så langt vekk ifra viktigheten av og kunnskapen om biologiske behov at valgene vi tar for våre små er bygget på helt andre premisser enn biologi. Det handler i dag om samfunnsnormer.

Barnet har ingen evne til å finne søvnen selv. Dette er en utviklingsmessig umulighet for de aller fleste barn. Selvstendighet er også en egenskap som må utvikles i barnets eget tempo.

Barnets ønske og behov er en og samme sak. En uvane? Nei. Et barns behov er alltid viktig å anerkjenne og å imøtekomme.

De fleste faser går over i nye faser, helt av seg selv. Gjennom utvikling.

Når man snakker om å ta kampen synes jeg dette er et uttrykk som burde vært kassert for lenge siden. Vi vet bedre enn å overkjøre barns behov, noe et slikt uttrykk insinuerer at vi gjør. Omstilling derimot, det er noe både barn og voksne trenger å jobbe seg igjennom. Omstilling kan være vanskelig for alle mennesker, men det er helt normalt og med litt hjelp og støtte vil vi klare også denne prosessen.

Så, rydd vekk disse menneskeskapte uttrykkene som minimerer barnets behov og følelser. Knytt deg til barnets biologiske behov og vit at det er riktig å møte disse for å hjelpe barnets utvikling i riktig retning. Det er ikke manipulerende å be sine foreldre om å dekke et behov. Det er ikke en uvane å gi barnet den trygghet det trenger. Det er ikke nødvendig å ta noen kamp, når man kan støtte gjennom en overgang og omstilling.

Kjære mor, hvert barn er unikt. Hvert barn har sine unike behov. Det er din ydmyke oppgave å kunne velge å stille disse behovene. Jeg sier ikke at det ikke kommer til å være krevende, men det er det barnet ditt trenger av deg akkurat nå. Og hvis du er som meg, så vil du savne den tiden da du var den eneste som kunne møte disse behov, den eneste som kunne gjøre alt trygt. For den dagen barnet ditt virkelig er blitt selvstendig, og ikke lenger trenger deg på samme måte, så tror jeg at vi sårt vil savne disse stundene da mor og far var barnets hele verden og hvor din nærhet var det eneste som kunne gjøre alt bra.

Samfunnet har ikke ditt barns beste som sin hjertesak – det er det bare du som har. Hvem lytter du til?

Translate »
186 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap