Trusler

Det er et overveldende fokus på at man skal oppdra sine barn som man selv velger og respektere hverandres valg. Jeg er selvsagt enig i dette til en viss grad, men det går en grense for hvor jeg mener vi burde hatt en felles enighet om hvordan det er greit å behandle barn og ikke.

Det er de såkalte «tomme» truslene jeg i dag vil snakke litt om.

Trusler er en form for STRAFF. Straff kan man definere som det som skremmer barnet til å gjøre noe. Den voksne gjør seg selv skremmende for barnet og barnet handler ut i fra frykt.

Når jeg står på handlesenteret og ser voksne mennesker rope tomme (?) trusler etter barna sine som er oppløst i tårer, så er det åpenbart at dette er en utfordrende situasjon for voksen og barn. Den voksne føler seg gjerne maktesløs og overveldet av egne følelser, samtidig som barnet kjemper med sine følelser, altfor store for den lille kroppen.

Det er allikevel en ting som slår meg, og det er at denne oppførselen er akseptert. Verken forelder eller forbipasserende er affektert av hverandre. Jeg tolker dette dit hen at trusler mellom forelder og barn er en godtatt norm i samfunnet vårt. Hvorfor er det slik? Ikke hadde det vært greit om det var to voksne mennesker som truet hverandre.

Ja, vi gjør som vi er lært. Vi handler ut i fra hvordan vi selv ble oppdratt, og for mange i vår generasjon betydde det trusler. Men når vi nå vet bedre og vi stadig lærer noe nytt om barnet hjerne og utvikling, så må vi og utvikle oss som samfunn.

Er det ikke maktmisbruk når far truer sønnen sin med å hive den nye legoen barnet fikk til jul i peisen, hvis han ikke slutter å «sutre»? Jeg forstår at far føler seg maktesløs, men det er allikevel han som er den voksne og som i situasjonen ikke klarer selv hva han forventer av barnet sitt, nemlig å regulere egne følelser.

For voksne er trusler straffbart, men mellom forelder og barn er det godtatt som en del av barneoppdragelsen?

Hvorfor fungerer det IKKE å straffe barn?

  • Straff gjør barnet redd, og når barnet  er redd og usikker vil ikke barnet lære noe. Trygghet er nøkkelen til læring.
  • Fungerer kun i øyeblikket. Prisen er det barnet som betaler, som ikke lærer noe av situasjonen, lærer å holde følelsene sine inni seg og får brutt ned båndet og tilknytningen til sine nærmeste relasjoner.
  • Staff fører til at barnet handler ut i fra frykt og ikke fordi barnet føler at dette er det riktige å gjøre eller faktisk forstår at det er det det skal gjøre.

Straff vil føre til at barnet ikke føler seg god nok. Det er ensomt å gå alene med følelsene sine. Det vil også gi barnet et fryktelig vanskelig utgangspunkt, når tilliten og nærheten til mor og far er brutt.

Barna våre tåler ikke straff. Straff fungerer kanskje i øyeblikket, men ALDRI på lang sikt. Det kommer i tillegg med store konsekvenser. Straff bryter ned tillit og nærhet. Barnet blir utrygg på personen og vil slutte å åpne seg for vedkommende.

Ettersom barna våre blir eldre, er vi helt avhengige av at barna våre ønsker å komme til oss med de utfordringer de måtte møte og som de VIL trenge vår hjelp og støtte til. Når barnet plutselig er blitt en ung voksen, så ligger vår største trygghet i å ha barn som føler seg trygge og nære nok til å åpne seg for foreldrene sine om utfordringer som er større enn dem selv. Vi kan ikke hjelpe dem med det vi ikke vet noe om.

Å straffe barnet er noe foreldre gjør for sin egen skyld, for å få utløp for egen frustrasjon. Straff fungerer ikke og barnet vil heller ikke lære noe av situasjonen. Når vi blir sinte på barna våre er det våre egne tanker som er utløseren. Det er ikke barnets handling som er problemet, men vi voksne som ikke klarer regulere egne følelser. Dette fordi vi selv, gjennom den autoritære oppdgragerstilen, ikke fikk hjelp til å regulere egne følelser

Hva kan vi gjøre?

  • Først og fremst må vi lære oss å regulere oss selv. Våre egne følelser. Der etter må vi hjelpe barna våre med å regulere sine, gjennom å være gode forbilder.
  • Vi kan vise barna våre forståelse. Skape kontakt og nærhet.
  • Vi kan slutte å fokusere på atferden, men konsentrere oss om følelsene som utløser den. Prøve å finne frem til behovet som ikke ble møtt og som skapte de vanskelige følelsene.

Det er aldri barnet som er problemet, men måten vi møter barnet på.

Det er blitt altfor normalt og har for stor aksept å bruke frykt som et virkemiddel i oppdragelsen. Å skremme et barn er i andre sammenhenger ikke greit, så hvorfor skulle det være greit å skape frykt for å få barnet til å gjøre som du vil? Å bli straffet eller fratatt goder/gleder fordi barnet er ærlig nok til å vise og blottlegge følelser er dessuten fryktelig dårlig gjort – kan du tenke deg noe mer urettferdig? Får du lyst å oppføre deg bedre hvis du hadde blitt så urettferdig behandlet?

Bak all atferd ligger der en følelse. Bak hver en følelse ligger der et behov. Når vi møter behovet i stedet for å fokusere på atferden, håndterer vi årsaken i stedet for symptomet♥

 

 

Translate »
116 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap