Ammeavvenning – Vi startet denne reisen sammen, og skal nå avslutte den sammen.

Det finnes nok mange måter å avvenne amming på natt, men i dag vil jeg gjerne dele min erfaring med dette. Jeg har hittil avvent to av mine tre barn med amming på kveld/natt. Begge gangene har jeg grudd meg fryktelig til dette, men det har allikevel gått veldig fint. Nå vil det selvsagt spille en rolle hvor gammelt barnet er ved avvenning, og begge mine barn var rundt to år.

Da min eldste var en måned fra å fylle to, måtte jeg reise vekk en uke. Dette ble da et naturlig tidspunkt å ta avvenningen. Far tok over leggingen, og de to fant sin egen leggerutine.

I dag vil jeg fortelle om avvenning av mellomste, som var to og et halvt år, da jeg følte at vi begge var klare for å starte avvenning.

For meg har det vært naturlig og riktig å amme til jeg kjente at barnet var klar for avvenning. Det er anbefalt av verdens helseorganisasjon å amme til to år og gjerne lenger. I tillegg har amming for meg vært nært knyttet til søvn. Det er mye som ofte løsner på søvnfronten ved to års alder, så å ha ammingen som støtte de to første årene, har vært et stort privilegium for meg.

Da barnet var to og et halvt år gammel, hadde vi allerede sovet natten gjennom noen måneder (dette skjer gjerne rundt to års alder). Selve nattammingen hadde derfor løst seg selv, ved færre og færre amminger, helt til barnet sov natten gjennom. Da var det bare innsovnings-ammingen igjen..

Når barnet var to år gammelt, hadde jeg en stor fordel i å kunne prate med barnet om det som skulle skje.

Jeg begynte å forklare en uke i forveien. Jeg valgte å fortelle barnet at snart var puppen tom for melk, og når vi da la oss, skulle vi legge oss ned sammen og bare kose.

Da tiden var inne for å prøve dette ut i praksis, forklarte jeg igjen hva som skulle skje, la meg ned med barnet og vi ble sammen enige om hva som føltes fint for barnet, i stedet for å amme. Noen kvelder ble dette akseptert etter forklaring og ved møte av de følelsene barnet måtte ha. Andre kvelder føltes det ikke riktig for barnet å slippe taket, og når følelsene endte i tårer tok vi et steg tilbake og ammet den kvelden.

Dette var aldri noen «kamp». Dette skulle være skånsomt og gå naturlig. Jeg følte barnet var klart for avvenning, men ville la overgangen være fin for oss begge.

Dette ble altså en «ett skritt frem – to tilbake»-prosess. En kveld holdt det med å bare være nær, de to påfølgende kveldene ammet vi. Deretter en ny kveld med kos..

I løpet av ca en uke, hadde vi etablert vår nye rutine, hvor vi nå lå oss ned sammen og kosen var like god som det ammingen hadde vært.

Det var fint for meg å kunne ta avvenningen selv denne gangen. Det er fremdeles mange som anbefaler at far må ta avvenning, men jeg vil fortelle deg at det slett ikke trenger være slik. Jeg ønsket ikke at barnet skulle «miste» både mor og pupp samtidig, og valgte derfor å ta avvenningen selv denne gangen. Vi startet dette sammen og kunne nå avslutte det sammen, og det tror jeg var fint for oss begge.

Å slutte å amme er alltid litt vemodig for meg som mor, og å kunne få dele denne prosessen med barnet og ta det gradvis var vel så viktig for meg. Jeg fikk da tid til å bearbeide følelsene rundt at dette var siste gang vi skulle amme i søvn (og i det hele tatt), samtidig som jeg kunne glede meg over det nye og fine som ventet. Barnet mitt hadde det bra og jeg hadde det bra.

I tillegg til å fortelle om vår fremgangsmåte for en skånsom ammeslutt, så var det også viktig for meg å understreke hvor fint det var for meg å ta avvenningen selv. Ved hjelp av en mors trygge rammer og å samtidig lytte til barnets behov, har jeg stor tro på at det er flere mødre der ute som gruer seg unødvendig til denne overgangen. Lykke til!

Translate »
305 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap