Morsinstinkt og usikkerhet

Jeg stod rak i ryggen i min avgjørelse.

Allikevel fikk latteren meg til å føle meg liten.

Babyshoweren var på kveldstid og jeg forklarte at jeg ikke kunne stille fordi jeg da skulle legge min sønn. Han var vant til å bli ammet i søvn og trengte meg tilgjengelig ved oppvåkningene som ville komme.

De så begge uforstående på meg. Som om jeg nettopp hadde fortalt en vits. Påfølgende kom den lille latteren, som fikk meg til å føle meg usikker, ensom, alene og trist.

Jeg husker episoden enda, selv om dette nå er flere år siden.

Jeg var førstegangs-mor og usikker på avgjørelsene mine, som føltes riktig for meg, men som allikevel møtte stor motstand fra andre.

I dag er jeg mor til tre, og har ammet dem alle tre i søvn. Jeg har vært hos dem hver eneste kveld, lagt ved dem, og sett dem gli over i drømmeland.

I over 5 år, har jeg brukt kveldene mine, på å være tilgjengelig for mine barn.

Aldri, har jeg angret på dette eller følt at jeg har gått glipp av noe.

Det var vondt, den gangen. Det var vondt å føle seg utenfor og annerledes. I dag vet jeg at jeg ikke er noen av delene. I dag er jeg trygg og sikker.

Barna mine er små og avhengige en liten periode av livet, å kunne være der for dem i denne perioden, er den beste avgjørelsen jeg har tatt for meg selv og for dem.

Heldigvis klarte jeg å lytte til meg selv og barnet mitt den gang, selv om blikket og latteren for noen kanskje ville ført til et valg drevet av usikkerhet i stedet for instinkt.

 

Translate »
0 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap