«DU SKJEMMER HAN VEKK»

 

«Du skjemmer han vekk». «Hun kommer aldri til å lære seg å sovne alene». «Du gjør han så avhengig av deg». «Hun er utspekulert og vil bare ha viljen sin». «Det er ikke farlig å la dem skrike litt, han sovner til slutt». «De har godt av å gråte, de trenger lære å trøste seg selv».

 

Er du forelder er sjansen stor for at du har fått disse kommentarene sendt din vei hvis du er en av dem som tør si høyt at du ammer barnet ditt i søvn. Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn, og utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede som vil mene noe om hvordan du tar best vare på ditt barn. Det finnes mange ulike måter å ta vare på ett barn, og vi som foreldre må finne vår egen måte, det være seg å amme i søvn, gi flaske, samsove, sove i egen seng, på eget rom, variantene er mange. Det som derimot gjør temaet ekstra vanskelig, er de motstridende følelsene som ofte ligger mellom morsinstinkt og all den ytre påvirkningen og samfunnets forventning til «den riktige måten å legge ett barn på». Det er metoden som er mest «tabu», jeg i dag vil stå opp for: å amme i søvn, tett fulgt av nattamming og samsoving.

 

Jeg har aldri lyttet til alle «velmenende» råd jeg har fått fra venner, familie eller helsestasjon angående søvn. Jeg har lyttet til morsinstinktet og magefølelsen og ammet i søvn begge mine små. For når det kommer til søvn, så har jeg handlet, jeg har ikke tenkt, ikke vurdert, kroppen har visst hva den skulle gjøre, og det var å legge barnet til brystet og la det få all den næring, trøst, kos og trygghet det måtte trenge. Jeg har noen ganger, i min egen usikkerhet, stoppet opp og tenkt teoretisk på hvordan jeg bedre kunne hjulpet barna mine med å finne søvnen. Hvordan kan jeg legge barnet mitt som ikke forstår ord eller forventninger, og få henne til å legge seg ned i den store sprinkelsengen helt alene, se mor snu ryggen til, slukke lyset før hun lukker døren og går, og med det forventer at barnet skal ligge fint ned, finne trygghet i seg selv, lukke øynene og gli inn i drømmeland – helt alene. Hvilke forutsetninger har ett lite barn for dette? Til deg som plasserer barnet ditt i denne altfor store sengen og snur ryggen til barnet ditt som hyler sårt etter mamma og pappa for nærhet og trygghet, men til slutt gir opp fordi det ikke er verken en mamma eller pappa som kommer, og deretter sovner av utmattelse; hvordan kan du si at dette er den rette måten? Er det fordi den neste natten gir barnet ditt litt fortere opp? Og natten etter det vet hun at det ikke spiller noen rolle fordi det ikke kommer noen uansett hvor høyt hun skriker? Er det da du føler du har fått det til? Er det da du har vunnet i lotto, når barnet ditt endelig har gitt opp? Jeg blir så lei meg av å skrive disse ordene, for aldri kunne jeg gjort dette mot mine barn, og jeg har vansker med å forstå hvordan noen mennesker fremdeles synes dette er naturlig? For naturlig, er de 9 månedene barnet ligger trygt og varmt inni mamma sin mage og lytter til hvert ett av hennes hjerteslag. Naturlig er det ikke for det samme barnet å bli forløst ut i en kald og rå verden hvor man er forventet å klare seg selv med en gang. Visste du at det er gjennom å holde ditt barn i hånden og gi det all den tryggheten det behøver, at det er slik du oppfostrer ett selvstendig barn? Kan man skjemme noen vekk på omsorg og trygghet? Eller vil dette lære barnet selv å vise omsorg og å stå stødig? Er min 3-åring som sovner trygt inn av seg selv med mor eller far ved sin side ett godt nok bevis på at barnet til slutt lærer seg og sovne trygt inn, uten stimuli, tross at han ble ammet i søvn sine to første år? Kan ett lite barn virkelig være utspekulert, eller er det din egen uvitenhet som snakker, mens barnet ditt bare vil ha sin eneste trygghet nær til han eller henne selv slipper taket, litt etter litt? Ja, barnet sovner nok til slutt, men fordi det har gitt opp, og jeg tror ikke det er derfor vi velger å bli foreldre, for å knekke all tillit til barnet som har deg som hele sin verden.

Jeg har ammet i søvn i over 3 år til sammen fordelt på mine to små, natt-ammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor, far og hverandre. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig. Jeg har oppfostret en omtenksom, oppmerksom, god, selvstendig og sterk liten gutt, og søsteren hans er på god vei i samme retning. Så kjære dere, det fungerer! Jeg kan legge mine to små med ro og trygghet hver kveld, jeg kan ha beina på bordet hele kvelden, jeg kan sove godt sammen med mine små som alltid har meg i umiddelbar nærhet hvis det er noe, uten at det forstyrrer noen sin søvn nevneverdig, og jeg kan våkne uthvilt sammen med mine barn hver morgen. (Joda, vi har tenner, sykdom, mareritt og «bare fordi»-oppvåkninger innimellom vi og). Har du noen gang lurt på hvorfor det er så vanskelig å legge? Det er fordi det du gjør strider mot naturen.

Jeg sier ikke at dette fungerer for alle, for alle er ikke like, men alle barn, etter min mening, har fundamentale behov for trygghet og nærhet, og de trenger dette aller mest når de skal slappe så godt av som det kreves for å kunne gli inn i drømmeland. Til deg som har anledning til å amme i søvn – det er en fantastisk fin måte å legge barnet ditt på, uansett hva noen sier! Det er trygt og godt, og gir barnet gode og trygge assosiasjoner til søvn. Mange barn avvenner seg selv, og om ikke, så er det en kjapp prosess når dere begge er klare for det.

Og du, de minuttene jeg får ligge der med mine to skatter i verden, være helt nær, kose og å se at de sovner trygt inn, det er en av de fineste stundene i løpet av dagen, og for den korte perioden jeg får lov å ha mine små så nære, så er jeg takknemlig for hvert eneste sekund jeg får!

Translate »
112 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap