Norge AS

Tredelingen av permisjonsordningen har berørt de aller fleste av oss. Det viste seg fort at den valgte vinklingen ble mor versus far. Kanskje er det naturlig når det argumenteres med likestilling, men nå er det på tide å løfte blikket.

Mor versus far var aldri problematikken her. En permisjonsordning handler om barnet. Et nyfødt, forsvarsløst barn, som av de som argumenterer FOR tredelingen, er fullstendig glemt.

Likestilling har ingenting i permisjonsordningen å gjøre.

Permisjonsordningen er nå lagt opp med intensjon om å «kreve» lik behandling for ulike situasjoner – dette er DISKRIMINERING. «Når det ikke tas hensyn til kvinners særlige behov ved diskusjonen om deling av permisjon, er dette i realiteten direkte diskriminering på grunn av kjønn, og i strid med vår norske Likestillingslov» – Gro Nylander/Helga Aune

Det er noen som her har fullstendig misforstått likestillingsbegrepet, og nå er det på tide at vi kommer oss videre fra et argument som er fullstendig feilslått.

Når man er ferdig med å være provosert over far som ikke blir «tillatt» sin tid og tilknytning til barnet, mor som er redusert til fødemaskin og biologi og forskning som blir alvorlig undergravd, så er det en ting som blir så tydelig, men allikevel vanskelig å forstå: hvorfor er det ingen som bryr seg om barnet?

For oss som er MOT tredelingen er dette det eneste det noen gang har handlet om. Dette drukner allikevel i opphetede diskusjoner om alle andre tema som permisjonsordningen også berører. Det er klart disse også er viktige å drøfte, men dette må vente. Vente til vi har sikret at barnets behov er ivaretatt av ordningen.

Jeg finner det ubegripelig hvordan vårt opplyste samfunn legger seg på en linje hvor regler og økonomi tilsynelatende kan overstyre biologi. Barnet vi føder inn i denne verden har biologiske behov, som gjennom samfunnsnormen blir overkjørt, gang på gang.

Å sette seg over natur og biologi er å leke Gud. Sterke meninger og posisjoner forandrer ikke forskning og biologiske behov.

Politikerne har nå fratatt familien sin valgfrihet til å selv bestemme hva som er best for sitt unike barns behov, her er det først og fremst barnet som taper. Helse Norge anbefaler foreldre å la barna gråte seg i søvn for «foreldrenes» og samfunnets vinning, tross studier og forskning som forteller oss at dette er skadelig. Bemanningsnormen i barnehagene blir forsvart som god nok, til tross for alle de ansatte som deler historier om uforsvarlige forhold hver dag.

Å være politisk korrekt er en uting, så la meg være det motsatte: mor og far er ikke like. Vi er to ulike kjønn, med ulike biologiske forutsetninger. Barn er ikke maskiner, de krever tilknytning, omsorg, kjærlighet og foreldre som ivaretar deres biologiske behov. Det er ikke galt å snakke opp det vi vet er bra, som amming, tross at det er de som ikke ammer. Det er ikke galt å ikke prestere som en maskin. Det er ikke galt å anerkjenne sin egen innside som av og til skriker etter å bli hørt. Kan vi plante føttene på jorden igjen ett lite øyeblikk og rette blikket innover før vi taper alt vi har bygget opp på veien?

Familiene drukner. Barna våre blir presset som maskiner uten hensyn til maskineriet. Kvinner blir diskriminert og undergravd. Arbeidsgivere som diskriminerer far får gå fri. Forskning blir undergravd fordi den ikke passer inn i «systemet». Barnas behov blir oss fortalt at er brel og bortskjemthet. Graverende samfunnsproblem som skole og barnehage møter lukkede øyne. For hva? Hva er det overordnede målet? Handler alt om at Norge AS skal gå mest mulig sømløst og effektivt rundt på bekostning av sine innbyggere?

Barna våre fortjener bedre enn en dra-kamp mellom far og mor og et samfunn som overkjører behovene til de svakeste og mest forsvarsløse av oss.

Så kaldt og kynisk som samfunnet vårt er nå, er ingenting å være stolte av. Barna våre fortjener bedre enn å bare overleve.

Translate »
188 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap