De har vært der hele dagen; barnehendene som strekker seg etter å være nær.
Hender som strekkes mot deg for å bli løftet opp.
Neser som trykkes mot kinnet. Armer som knuger rundt halsen. En kropp på fanget. Et barn ved brystet.
Armer rundt foten på vei mot badet. Fremdeles armer og tette kropper når man endelig når do. Klamme barnehender som river i naken hud nedover låret, en smerte som får meg til å kveppe til, mens jeg kveler utropet.
Igjen utstrakte armer etter klem og kos. Armer som krangler seg i mellom, med mor i midten.
Leggetid klemt mellom to som vil ligge helt inntil. Føtter som sparker kjærlig for å finne ro. Fastlåst mellom to varme kropper. Et hode i halsgropen og nye armer rundt halsen.
Nå er det snart ikke mer kropp å gi.
Mens barna glir inn i drømmeland, drømmer mor om å få kroppen sin tilbake. En liten pause fra søte barnehender som finner sin trygghet helt nær.
Nå sover alle, og mor kan trekke pusten. Ektemannens åpne armer får meg til å rygge. Med et vennlig avslag håper jeg han forstår.
Bare for et øyeblikk trenger jeg å kjenne at min kropp er bare min.
Det er et fantastisk privilegium å være hele tre små sin trygge havn. Å være den de søker for trygghet, trøst, kos og kjærlighet.
Snart vil det igjen være tre par med barnehender som strekker seg mot meg for å få dekket sine behov, og etter en liten pause hvor min kropp er bare min vil jeg igjen holde rundt dem til dag glir over i natt og natt igjen blir til dag.
Selv om jeg er både mor og kone er jeg også bare et menneske – og det er greit det og♡
