Kjære Erna

Vi må få flere barn, for å føre samfunnet videre, oppfordrer du i din nyttårstale.

Når vi ønsker å bli foreldre, innebærer det også at vi ønsker å ta vare på barnet vårt best mulig. Det betyr å tilrettelegge og å være tilgjengelig.

Ja, vi vil ha utdanning, jobb og hus. Et ekteskap og trygge rammer. God økonomi og en moden sjel for å kunne ta ansvar og å prioritere rett. Vi ønsker oss gjerne dette, før vi setter noe så dyrebart som et barn til verden. Vi setter krav til den verden vi ønsker skal ta i mot et nytt liv. 

Når man i dag tar ansvar for beslutningen om å få barn, i form av å planlegge og vurdere, vil det være en rekke bekymringer som dukker opp i forhold til hvilke muligheter vårt samfunn holder for vår nyfødte og vår nyetablerte familie. 

Du sier at våre barn er privilegerte, til sammenligning med andre land, noe de i aller høyeste grad er. Jeg synes det er viktig å være både takknemlig og ydmyk i forhold til velferden vi lever i, men jeg synes og det er viktig og ikke bruke sammenligning som en unnskyldning for å ikke bli bedre. 

Velferden kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for, i likhet med alt annet. Her må det allikevel finnes en balanse. Det er viktig å huske på at vi er mennesker og ikke handelsvarer. Følelser er ikke for kjøp og salg.

I politikken snakkes det utelukkende økonomi. Økonomien er grunnsteinen i alt og den som til syvende og sist tar alle avgjørelser. Det er vanskelig å måle følelser og behov i økonomi. 

Dette sitatet synes jeg beskriver tydelig slik det føles å leve i dagens samfunn:

«Ingen har lagt vekt på individet. Og dette er den grunnleggende årsak til alle problemene. Men fordi individet virker så lite, og samfunnet virker så stort, har menneskene tenkt at de kan forandre samfunnet, og da vil individene også forandre seg. Slik er det ikke – fordi «samfunn» bare er et ord; det finnes kun enkeltmennesker. Der er ikke noe samfunn. Samfunnet har ikke noe sjel; du kan ikke forandre noe i det.»

Osho

Vi må begynne å bry oss om mennesket! Det er mennesket som er nøkkelen, og da må mennesket også være en prioritering. Du holder en fin nyttårstale, Erna, det synes jeg virkelig. Det er fint å høre løfter om alle barna som skal få enda bedre hjelp, men allikevel så sender din regjering ut tydelige signal om at familie ikke er en prioritet. Det er viktig å bidra, å være i arbeid og å få flere barn. Og jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, men at vi ofte føler at vi kommer til kort.

  • Nedbygging av lokalsykehus med akutt- og fødetilbud. 
  • Kvinnen skal være ute av sykehuset innen 6-8 timer etter fødsel.
  • Permisjonsordningen som overkjører mor og barns beste.
  • Far har ikke egen opptjeningsrett for fødselspenger.
  • Høye utgifter til barnehage og SFO.
  • Uforsvarlig bemanningsnorm i barnehage
  • Pleiepengeordning med vilkår som ikke ligger til rette for å kunne ta vare på sykt barn.

Dette er noen punkt som tydeliggjør hvordan regjeringen virker å nedprioritere familien. Dette er også de samme punktene som fører til vegring og bekymring for å sette barn til verden. 

Vi er ansvarlige. Vi er pliktoppfyllende. Vi prøver å leve opp til alt som kreves. Vi prøver å legge til rette før vi setter et barn til verden. Jeg synes det er akkurat slik det skal være. Vi skal ikke ta lett på ansvaret det er å få barn. Det handler om økonomi, det handler om å være moden, og det handler om å kunne gi barnet trygghet og muligheter, som du selv sier i talen din. 

I dagens samfunn blir familien overkjørt. Far møter motstand fra arbeidsgiver når han vil ta ut fedrekvote. Foreldre møter motstand fra arbeidsgiver når de må være hjemme å ta vare på sykt barn. Foreldre sender barna for tidlig tilbake i barnehagen etter sykdom, mot barnehagens retningslinjer, fordi de føler på press fra arbeidsgiver. Dette fører igjen til smitte og flere sykedager. Selv om kvinnekroppen trenger et år på å restituere etter fødsel, og det ikke er anbefalt for barnet med barnehagestart før fylte 2 år, så er permisjonsordningen i dag allikevel slik at mange barn må ha oppstart i barnehage ved 7 måneders alder, samtidig som mor må tilbake i jobb. Dette er den samme barnehagen som ikke er tilstrekkelig bemannet og du ikke vet om barnet ditt blir ivaretatt slik det fortjener å bli. 

Hverdagen til familiene er tøff. Inntektene strever for å klare møte utgiftene, da disse ikke lenger samsvarer. De sprikende forventningene fra barnehage, skole, arbeidsgiver, utgifter, kropp og sjel er det ikke nok timer i døgnet til å møte. I dagens samfunn må man kjempe for det man tror på, og dette koster også tid og krefter. Vi må kjempe for å bli hørt av være seg NAV eller politikere. Kjempe for å få tilfredsstillende helsetilbud. Kjempe for at barnet ditt blir godt nok ivaretatt i skole og i barnehage. Kjempe for å oppnå respekt for å sette familien først. Når vi først har fått barn trenger vi et samfunn som støtter oss i å ta vare på dem, og ikke motarbeider oss, for da blir terskelen høy for å få barn nr. 2. 

«Vår ambisjon er at Norge skal være det samfunnet som er best på å gi barn trygghet og muligheter».

Trygghet for et barn er ikke å bli født inn i en verden som ikke enda er tilrettelagt for å kunne ivareta et barn, med økonomisk sikkerhet til bolig og trygge rammer, modne foreldre, stabilitet, tid og omsorg. 

Trygghet for et barn er ikke å bli sendt i barnehage etter 7 måneder utenfor mors mage, uten tilgang på sin eneste trygghet – mor og far.

Trygghet for et barn er ikke å tilbringe tid i en barnehage hvor de ansatte ikke har kapasitet til å se barnet, til å tilby et fang eller til å tørke tårer.

Trygghet for et barn er ikke en mor og far som ikke er til stede.

Trygghet for et barn er ikke et samfunn som ikke anerkjenner, forstår og prioriterer barnets behov, slik at de slipper vokse opp uten å måtte kureres for sin barndom.

 

Vi kan ikke føde flere barn, før vi klarer å ta vare på de vi alt har!

 

 

 

 

Translate »
179 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap