Gutten med de røde neglene

“Hva er det du har på neglene dine”? “Er det neglelakk”?

“Hvorfor lar du han ha på seg neglelakk”?

Mor forklarer at sønnen hadde lyst å prøve og at hun hadde hatt den samme. Det var da ikke så farlig.

Men den voksne mannen er ikke klar for å slippe neglelakken.

Hva ville skje om ti års tid hvis hun tillot dette å fortsette?

Mannen begynner å mobbe barnet. Han er målbevisst, og hans standhaftighet forbløffer meg.

Han ber bror til gutten komme, mens lillebror kan bli igjen, fordi han har neglelakk.

Lillebror er ikke lenger god nok. Han setter opp et skille mellom brødrene. Han med og uten neglelakk.

“Det er bare jenter som bruker neglelakk”.

Han går på gutten, igjen og igjen. Gutten er plutselig blitt minimert til lakken han bærer på de ti små fingrene. Den voksne mannen finner det legitimt å mobbe barnet med formålet om å plante nok skam i barnet, til at dette ikke skal skje igjen.

Jeg står forbløffet tilbake.

Gutten har ingen som står opp for seg.

En voksen mann står åpenlyst, foran tre andre voksne mennesker de er sammen med, og mobber et lite barn.

Jeg undrer på hvorfor det er så viktig for ham å plante skam i gutten. Føler han at han gjør gutten en tjeneste, fordi han selv er livredd for at en 6-åring skal bli homofil om ti år?

Det er mange ting som er galt med situasjonen, men det som gjør meg mest trist er at den lille gutten ikke hadde noen som stod opp for seg.

Gutten som måtte bøte med skam på sjelen som pris for et voksent menneskes ignoranse…

…og min egen usikkerhet som holdt meg tilbake fra å være den voksne barnet desperat trengte til å stå opp for seg en helt vanlig fredag ettermiddag.

 

 

 

 

 

Translate »
3 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap