Vi har gjort det to ganger før, men allikevel var vi livredde for å gjøre noe feil.
Vi sendte derfor inn søknaden i januar – åtte måneder før permisjonen skulle tre i kraft.
Søknaden for fedrekvote ble behandlet fire uker før uttaksdato.
AVSLÅTT.
Det skulle vise seg at søknaden ikke var riktig fylt ut, og at det nå var for seint å rette opp i.
Vi kjempet begge to i flere uker med tapet av permisjonen lillemann og far hadde mistet. Far hadde ikke annet valg enn å ringe å be om og få komme tilbake i arbeid.
Fedrekvoten ble avslått, og det var ingenting annet å gjøre enn å svelge den tapte tiden sammen med barnet og å klage på vedtaket.
Behandlingstiden var satt til 34 uker. Innen tiden det ville ta å behandle klagen, ville lillemann for lengst være begynt i barnehagen.
Fortvilelsen vokste.
Da klagen var behandlet måtte vi svelge et nytt avslag. Søknaden var fylt ut feil, og det var ingen grunn for å gjøre om på vedtaket. Vi ble ikke overrasket denne gangen, men hjertet sank på nytt ned i magen.
Permisjonsordningen er i dag lagt opp etter viktigheten av tiden mellom far og barn. I vårt tilfelle klarte vi ikke navigere systemet godt nok, og den store taperen ble barnet, sammen med far.
Vi visste at systemet var komplisert. Vi visste at situasjonen vår ville kreve at vi hadde tungen rett i munnen når vi denne gangen sendte inn søknad. Vi ringte og undersøkte på forhånd, vi var ute i god tid og vi ringte og forhørte oss flere ganger etter søknaden var sendt. Allikevel gav ikke systemet rom for å kunne rette opp en feil som ble begått av en mor og far som gjorde alt i sin makt for å tilfredsstille systemet, men beklageligvis kom til kort.
Beklager gutten min, for fedrekvoten – tiden sammen med pappa – som du aldri fikk.
Systemet vant – du tapte.
