Mammapolitiet

Det har i seinere år blitt et problem at vi kritiserer og mobber hverandre på nett. Spesielt når det kommer til det å være foreldre og hvordan vi behandler/oppdrar barna våre, så er det mange som har ulike meninger. Det gikk så langt at det faktisk ble opprettet et eget ord for nettopp denne type hets:

Mammapolitiet er definert slik:

mammapoliti – substantiv (gruppe av) mødre som ut fra et verdisyn kritiserer andre mødres handlinger og oppførsel.

Jeg har selv lagt merke til det jeg synes er en endring på nett. Der det tidligere var spredte meninger i alle varianter, både positivt og negativt sett, så er det nå en veldig “hyggelig” tone som utmerker seg i de fora som jeg oppholder meg. Jeg skriver hyggelig i anførselstegn fordi jeg ofte opplever denne høfligheten som påtatt og kunstig, hvor man holder tilbake på det man egentlig ønsker å si.

Her må jeg være helt tydelig. Jeg er av den oppfatning at vi alltid skal være vennlig, respektfull og sympatisk. MEN jeg synes ikke dette skal trenge å gå på bekostning av å være ærlig og tro mot sin egen overbevisning.

Jeg har observert redselen som nå foreligger, for å uttrykke seg uheldig og bli “arrestert”. Og hvor snar folk er til å gjøre nettopp dette. Vi har mammapolitiet og så har vi anti-mammapolitiet som er der for å arrestere mammapolitiet igjen.

Hvorfor synes jeg dette er uheldig?

Jeg har forståelse for at vi er ekstra sårbare når det kommer til våre barn, hvor vi legger ned alt vi har å gi. Men når det å være høflig og støttende handler om at vi ikke lenger kan være ærlig og oppriktig, så synes jeg vi har misforstått poenget.

Av og til er sannheten ubehagelig, men det er ofte ute av komfortsonen vi vokser og lærer mest.

Hvis mennesker søker råd og hjelp, skylder vi dem ikke da å respondere på den måten som gagner formålet best?

Og når ble det sånn at vi ikke kan være åpne og ærlige men SAMTIDIG støttende og vennlige? Det ene utelukker ikke det andre, gjør det vel?

Vi kan ikke gå gjennom livet å klappe hverandre på skulderen hvis vi egentlig trenger noe helt annet for å leve opp til vårt fulle potensial.

Vi skylder hverandre å dra hverandre opp, utvikle oss, bli bedre – ikke muliggjøre for hverandre å  stå stille.

Det er farlig å være redd for å si ifra, for noen ganger er situasjonen helt avhengig av at vi gjør nettopp det – sier ifra.

Jeg synes det er en farlig trend hvor vi igjen hopper over den gyldne middelvei og går rett fra ene ytterkant til den andre. Jeg skjønner at intensjonen er god. Det er alltid bra å være snille mot hverandre, vise hverandre støtte og respekt – og det skal vi også gjøre. Men vi må ikke slutte å bry oss! Vi må ikke slutte å si ifra. Og vi må ihvertfall ikke slutte å gjøre hverandre bedre!

Translate »