Naturlige konsekvenser

“Handlingen må jo få konsekvenser for at barnet skal forstå at det ikke er greit”. “Hvordan skal de ellers lære”?

Kjenner du deg igjen i utsagnet? Har du noen gang inndratt skjermtid eller lørdagsgodt fordi barnet slo eller nektet å samarbeide den morgenen dere hadde så dårlig tid?

Vi oppdrar våre barn slik vi selv ble oppdratt. Dette betyr for de aller fleste å utøve en autoritær oppdragerstil hvor straff ble brukt for å stoppe eller endre atferd.

Hver dag opplever barn at konsekvensen av negativ/uønsket handling er å få straff. Typiske former for dette kan være “time out”, å bli fratatt goder som skjermtid eller noe de har glede av der og da. Dette er en foreldrestyrt straff. Straffen har ingen tilknytning til handlingen og er bestemt av forelder. En slik straff vil føles fryktelig urettferdig for barnet og i stedet for at barnet lærer noe av situasjonen vil barnets fokus flyttes over på den urettferdige behandlingen barnet blir utsatt for.

Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være med følelser, for jeg som voksen synes heller ikke alltid det er lett å selv-regulere. Ofte vil bakenforliggende årsaker (dette kan være f.eks. sult, fysiske smerter, følelser som sinne eller tristhet) komme til overflaten i form av at jeg kan kjefte, være urasjonell eller irritabel mot f.eks. ektemannen min. Heldigvis for meg, så har han en egen evne etter alle disse årene, til å vite og å se forbi atferden som han forstår har en annen årsak. Dette ender med at vi løser problemet med forståelse i stedet for at det ender med en krangel. Hadde jeg blitt kjeftet på og i tillegg fått en form for straff, så hadde de allerede vonde følelsene blitt enda verre i tillegg til at jeg hadde følt meg både alene og urettferdig behandlet. Jeg ville nok hatt problemer med å føle på den trygge tilknytningen og omsorgen i en slik situasjon.

Som jeg skriver om i dette innlegget, vet vi at straff ikke fungerer. Målet her må jo være at barnet skal lære.

Da kommer vi over på naturlige konsekvenser. En naturlig konsekvens er en konsekvens som henger direkte sammen med handlingen. Går barnet ut uten jakke, vil barnet fryse. Hvis barnet slår et annet barn, vil ikke det andre barnet fortsette å leke. Har barnet hevet alle klærne på gulvet, må klærne legges tilbake på plass. Hvis vi snakker om konsekvenser er de naturlige konsekvensene alt våre barn trenger å kjenne til.

Barn har lav impulskontroll og trenger år med utvikling før de kan kontrollere følelsene sine. Å selv-regulere er en sofistikert egenskap for hjernen å lære seg. Her må vi som foreldre være gode rollemodeller for å vise barna våre hvordan man kan regulere egne følelser. Barn lærer mye mer av hvem vi er enn hva vi sier.

Når vi straffer barnet fokuserer vi på atferden og ikke den bakenforliggende årsaken. Det er alltid en følelse og et behov som ligger bak, og det er vår jobb å prøve å finne ut hva som var vanskelig for barnet. Hvis vi ikke finner ut hva som ligger bak, vil atferden gjenta seg.

Mange vil nok forveksle bruk av naturlige konsekvenser og fravær av straff og foreldrestyrte konsekvenser for tilnærmet fri barneoppdragelse. Fravær av straff er IKKE fri oppdragelse. Vi må huske på at disse metodene har fått utspille seg gjennom generasjoner og det er disse som ligger godt plassert i ryggmargen på oss, MEN det er ikke det samme som at det noen gang fungerte eller var den riktige måten å møte barnet på. Barn trenger grenser – ikke straff.

Når vi straffer barnet for oppførselen, vil vi ikke gi barnet barnet den hjelpen det trenger til å kontrollere handling, tanker og følelser. Gjennom straff, som igjen genererer frykt, vil barnet heller ikke være i en posisjon til å lære noe av situasjonen.

Barna våre gjør så godt de kan ut ifra sine forutsetninger, og når barnet gjør noe galt, har vi to måter vi kan håndtere dette på:

  • STRAFF: Barnet føler seg allerede dårlig for egne handlinger. Vi kan velge å straffe barnet og forsterke de vonde følelsene. Barnet føler seg ydmyket, avvist og alene.
  • LÆRE: Vi kan benytte muligheten vi har for å lære barnet noe. Oppmuntre til å finne løsninger, modellere empati og forståelse. Finne tilbake til tilknytningen og kontakten før vi ser på hvilke behov som utløste handlingen. Hjelpe barnet med å jobbe seg gjennom egne følelser for å forhindre lignende episoder.

When you connect first, you speak to your child’s heart and mind at the same time

Barna våre vet som regel hva som er rett og galt. Vår jobb er å rettlede barna våre, gjennom å regulere våre egne følelser, og å vise forståelse og empati. Forståelse gir tillit og trygghet, som igjen gir trygge og glade barn som ønsker og oppføre seg bedre.

Because children can`t behave well if they feel bad

Den eneste måten vi kan hjelpe barna våre å oppføre seg bedre er gjennom å støtte og veilede. Ved å bytte ut konsekvenser med grenser. Gjennom å vise empati, respekt og forståelse.

Det handler ikke lenger om å “vinne kamper” og å straffe atferd – det handler om å være gode rollemodeller, om å endre egen atferd og måten vi møter barnet på, for da vil også barnet endre seg.

Du kan ikke be barnet slutte å skrike ved å skrike til det. Hvis du vil at barnet skal lære respekt, må du først respektere barnet. Hvis du vil at barnet skal endre seg, må du først endre deg selv. Barna våre trenger at vi ser BAK atferden, og at vi hjelper dem å lære under trygge vilkår og klare grenser.

Translate »
1 Share
Share via
Copy link
Powered by Social Snap