Hvor går grensen?

Å legge seg opp i eller å bry seg? Det virker til å være en hårfin grense mellom disse to, og jeg er selv ikke trygg på hvor denne grensen går.

 

Si ifra:

-når foreldre dekker til barnevognen

-når foreldre slår barna sine

Ikke si noe:

-når foreldre medisinerer friske barn for bedre søvn

-når foreldre legger barnet i seler i sprinkelsengen

-når foreldre lar barnet gråte seg alene i søvn

 

Sier man ifra er man medlem av det forhatte mammapolitiet, men sier man ikke ifra, hva er man egentlig medlem av da? «Man skal ikke dømme andre….». Nei, det skal man ikke, men skal vi ikke bry oss? Er det heldig å tie i hel? Vi risikerer, slik jeg ser det, å tie i hel tema som burde vært snakket høyt om for bevisstgjøring, for kunnskap, for endring.

Jeg  mener personlig at vi bør si ifra på alle punkt jeg her har satt opp, men det er langt ifra alle som er enig med meg i det. Det er foreldrenes «rett», men samtidig så er ikke barna våre eiendeler som vi kan behandle akkurat som vi selv mener er greit. Dette er klart et vanskelig tema, men jeg synes ikke vi skal være redde for å si ifra hvis det er noe vi kjenner på som ikke er greit. Barnet har tross alt ikke alltid stemmen til å si ifra selv. Hvis vi slutter å si ifra så vil utviklingen stagnere og vi vil ikke lenger lære og forbedre oss. Vi bør holde våre egne meninger for oss selv, men hvis det er noe som ikke sitter rett i magen – si ifra!

 

Hva mener du?

Translate »
25 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap