JEG VAR REDD

«Jeg var redd, mamma».

Den fine gutten min er bare 3 år, og da ordene hans traff meg kjente jeg på en klump i magen men samtidig en stolt glede. Glede over at dette lille barnet mitt er så ærlig og modig at han forteller sin mor om denne følelsen han kjente på da han skulle ta bilde med fotograf i barnehagen i dag, slik at jeg kan få lov til å være der for han, hjelpe, trøste og støtte det kjæreste jeg har.

Den vonde følelsen i magen måtte jeg bruke litt lenger tid på å få tak i. Da jeg hadde fått kjenne litt etter var følelsen som kom; sorg. En sorg over at jeg aldri kan vite når ett slikt øyeblikk av åpenhet blir mitt siste fordi han er blitt «stor gutt». Når er det samfunnet og dets kjønnsstereotypiske forventninger har frarøvet sønnen min fra sine følelser, fra sin ærlige og trygge måte å uttrykke seg på, fra hans mulighet for trøst, hjelp og støtte?

Det er dette jeg trenger å skrive noen ord om i dag. Om kjønnsstereotypiske forventninger, om likestilling og forskjellsbehandling, om kjønn versus menneske.

Jeg elsker mine to barn over alt i denne verden. En gutt og en jente er jeg så heldig å få være mor til. For mine barn ønsker jeg – det samme. De samme mulighetene for å vokse opp til å være tilfredse og lykkelige. For mine barn, er mine BARN. De er ikke bare gutt og jente. De er ikke bare blått og rosa. Bil og dukke. Hard og myk. Følelsesløs og overfølsom. De er to små mennesker som jeg og min mann har skapt og som begge to fortjener det samme ut av livet. Det er ikke samfunnet sin jobb å fortelle mine to små barn hvem de er eller hvem det er akseptert at de skal være og å bli. Dette er valg de selv skal ta, etter de har fått de samme mulighetene til å finne ut av hva de liker, hva de er gode på og hvilke håp og drømmer de ønsker å jobbe mot.

Det har i årevis vært jobbet for kvinners rettigheter, for likestilling. Feminismen har klare målsetninger i forhold til at menn og kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar. Jeg lurer allikevel ofte på om vi har glemt mannen på veien? Har mannen de samme rettighetene som kvinnen til å gråte? De samme rettighetene til å være redd, usikker, til å bli tatt vare på? Til å gråte av en film, gå i en rosa t-skjorte, til å si nei til de andre gutta når han ikke lenger synes det er greit? Gutter som vokser opp i dagens samfunn må nemlig ha en fryktelig sterk ryggrad for å bære alt som skal lagres på innsiden, da det er lagt forventninger av samfunnet til at det å være gutt er ensbetydende med å være tøff, skitten, like fotball og dinosaurer, sloss, aldri føle eller snakke om følelser, alltid være den store og sterke og løse konflikter med knyttnevene. For du skjønner, det er dette som møter min 3-åring hver dag. Gutte- og jenteleker. Gutte- og jentefarger. Insinuasjoner i små tekster på leker, i bøker, annonser, om at gutter skal vokse opp til å bli president mens jenter skal lakke negler og ha te-selskap. Hvem er du til å sette disse begrensningene for mine barn? Blir de født inn i en blå og rosa verden, hvor mål og drømmer alt er satt?

Det har nylig vært oppe i media at dagens gutter i tenårene tårner på selvmordsstatistikken. De har det så vanskelig at de velger siste utvei som eneste utvei. Hvilke tiltak det snakkes om å plastre med? Jo, mannlige forbilder, slik at de får en anledning til å prate om følelsene sine. Jeg tenker som så, hva hjelper det om den voksne er mann eller kvinne hvis ingen har lært gutten å uttrykke seg? Hvis han aldri lærte at det var greit å føle. At det er greit å ha vondt. At det er tegn på styrke og ikke svakhet å be om hjelp. At når du gjør det er det noen der som vil hjelpe og ikke le. Vi kan ikke forvente at gutter skal være maskiner som skal takle alt, stenge alt inne, alltid være store og sterke. De er bare mennesker de og, og de har ikke andre forutsetninger de for å bære vekten av verden på sine skuldre, mer enn jenter og kvinner har. Når skal vi innse at vi alle er mennesker? Vi er like mye verdt og god nok som vi er. Vi fortjener alle å bli akseptert og godtatt for de vi er. Vi kan ikke lage en stereotyp og forvente at halve befolkningen skal passe inn i en modell og den andre halvdelen i en annen. Når gutter ikke får muligheten, så får de heller aldri en sjanse til å finne seg selv, til å skape den balansen i seg selv, som alle mennesker trenger. Og når jenter ikke får lov, hvordan skal de da kunne vokse opp med den stolthet og selvrespekt vi ønsker for våre døtre?

Og la meg dedisere ett eget avsnitt til dette ordet: SKAM. Det er nemlig det mest effektive verktøyet vi har for å forme ett menneske. Så denne følelsen i ett lite sinn, og den vil aldri igjen forsvinne. Hvorfor er dere foreldre så redde? Hvorfor ler dere av gutten deres, før dere spør om han virkelig ønsker seg en jenteleke, før dere til slutt nekter han, hvis han nå er modig nok til å snakke dere imot? Hvem er du til å begrense barnet ditt på denne måten? Å gjøre narr av ett barn, eller å latterliggjøre de på andre måter, når de går imot forventninger knyttet til sitt kjønn – ord kan ikke beskrive hvor mye det sier om dine egne usikkerheter. Livet handler ikke om å innfri andre sine forventninger – det handler om å være god nok som man er. Vær så snill, ikke så denne skammen hos barnet ditt. Og til alle dere foreldre der ute som går frem som gode, trygge forbilder, som trosser samfunnets kjønnsinndeling og gir barna respekt og muligheter til å finne og være seg selv – all ære til dere! Det er en så viktig jobb dere gjør. Mye viktigere enn vi er klare over ofte. Disse små hverdagsvalgene vi tar, skaper til slutt fremtiden.

Barna våre er fremtiden, og vår mulighet for endring. Hva er meningen hvis ikke å være tilfredse, stolte og ekte? La gutten din få føle omsorg og se skjønnhet. Lær han respekt og å uttrykke seg. Du er helten hans. Vis han følelsene dine og behandle han med respekt når han kommer til deg med sine. Lær din datter å stole på seg selv, til å stå opp for det hun tror på med all den selvrespekt og trygghet det krever. Fortell henne hver dag hvor verdifull hun er og at hun er god nok. Fortell begge barna dine at de er gode nok. Gi de trygghet og støtte til å alltid ta sine egne valg.

Jeg har bare vært mor i 3 år, men alt rukket å føle på ett hav av følelser. Mine barn fortjener å vokse opp i en verden hvor de kan være mennesker som blir verdsatt for sine særegne kvaliteter og egenskaper. Kjære butikk-kjeder og innkjøpssjefer; ikke begrens barna våre til blått og rosa, prinsesser og voldelige superhelter. Kjære samfunn; ikke ha forventninger til hvordan ett menneske skal oppføre seg, kle seg, reagere, håndtere, basert på hvilket kjønn de ble tildelt. La oss se individualiteten i hverandre, la oss lære av og utfylle hverandre i våre ulike egenskaper og interesser. Kjære ministere; ikke plastre såret og vend ryggen til. La oss se kjernen av problemet og gjøre noe med den. La oss endre disse forventningene gutter i dagens samfunn har å leve opp til, for det er ikke menneskelig slik det er nå. Det er ikke en nyansert virkelighet hvor det er vold, sinne, dinosaurer, biler og fotball som råder. Kjære foreldre; tør å bli den første. Tør å gi barna dine alle muligheter, tør å la de få utforske, bryte ut av grensene som er satt, for å bli de menneskene de er ment til å bli. Ikke tving de inn i en boks som er altfor liten for noe menneske å leve i!

Translate »
104 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap