Ikke lukk øynene for barnets følelser bare fordi det heter barnehage

De har hengt på plass tøyet, vasket hendene og står nå ved porten inn til avdelingen. På motsatt side av porten står der en ansatt klar for å ta imot barnet. Mor prøver løfte barnet fra seg, men barnet klamholder med de små armene rundt halsen til mor. Mors hender glipper taket og barnet er inntil mors kropp igjen. Ansiktet viser et sårt uttrykk og jeg kan se tårene som samler seg i øyekroken. Mor prøver på nytt å løfte barnet vekk fra seg og over til den ansatte, mer forberedt og med fastere grep denne gangen. Barnets hender glipper nå taket og hun blir løftet over porten inn i armene til den ansatte. Kroppen er vridd, kjempende, i retning mor. Hun gråter åpenlyst nå og strekker armene fortvilt etter mor. Mor smiler og vinker hade. Den ansatte forsikrer mor om at dette skal gå bra.

 

Jeg står på avstand og observerer. Og jeg får med meg handlingen som skjer, men fokuset mitt ligger i barnets kroppsspråk. Barnets følelser som ingen synes å bry seg om. Et lite barn som viser med alt hun har av tegn at hun ikke er klar, at hun ikke har lyst, at hun trenger mamma litt til. Jeg har forståelse for at mor kanskje må på jobb, at mor er fortalt at overlevering skjer best på denne måten, og at den ansatte tenker på mors følelser oppi det hele. Men hvem er igjen til å tenke på barnets behov? På barnets følelser? Og hva barnet trenger? Dette virker å komme i siste rekke.

 

Det er min bønn at dere barnehageansatte slutter å fortelle oss foreldre at gråt må vi regne med. At gråt må forventes og at det fort går over, skal du se. At den beste måten er å rive plasteret av, få det gjort, så dagen kan begynne.

Jeg skulle ønske at vi foreldre tok oss tid til å være kritiske til hva vi blir fortalt. Tid til å se hva barnet vårt trenger. Hvilke behov akkurat ditt barn har og hvordan du kan møte de best mulig. Det er masse følelser for et lite barn å håndtere på egen hånd, og barnet ditt trenger at du støtter og forstår.

La oss ta den tiden ekstra, til å SE barnet. Til å anerkjenne og forstå barnets følelser. Til den ekstra kosen. Det ekstra minuttet på fanget. Til å gjøre det sammen og ikke imot.

Det er klart at det kan komme noen tårer. At det SKAL og MÅ, det er ikke sant. Men om de kommer, så vær der og trøst. Vis at du forstår og at det er greit å være lei seg. Gi barnet den ekstra stunden for å støtte gjennom de vanskelige følelsene.

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har hørt «det går så fort over», «hun roer seg med en gang du er ute av døren». Ja, det stemmer jo ofte det, men her må vi se på grunnen til at det ofte er nettopp slik. Dette er nemlig et instinkt som ligger medfødt i oss mennesker. Nå barnet blir forlatt av sin trygghetssikrer, vil barnet instinktivt bli stille. Følelsene forsvinner ikke, men barnet lukker seg inne. Er det dette vi ønsker? Vi bør vel uansett være der for å støtte barnet gjennom sine følelser, og når barnet så blir levert, bør man sikre at det er en ansatt der for å støtte videre og vise forståelse på et trygt fang, til barnet selv er klar for å melde seg inn i lek.

 

Vær så snill, la oss forandre denne praksisen hvor barnets følelser blir overkjørt over porten. La oss stoppe opp og SE. Ikke forlat et gråtende barn. Vær der for barnet ditt og prøv å imøtekomme barnets følelser for at barnet skal føle seg sett og forstått. Hjelp barnet å bearbeide alt av hva som kjennes på innsiden. Gi barnet ditt muligheten til å utvikle trygghet og nær relasjon til både deg som forelder og til barnehagen.

Stol på deg selv og barnet ditt. Sammen vil dere finne ut hvordan å best for dere levere i barnehagen på en trygg og god måte.

Translate »
3 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap