KARANTENE

Da jeg holdt rundt dem og kysset dem god natt i kveld, var det med en følelse av vemod.

Jeg holdt dem nok litt ekstra hardt og noen umerkelige sekunder ekstra, mens jeg lot mørket skjule det triste blikket.

Kvelden som tilsynelatende var lik alle andre kvelder, var også den siste kvelden før de siste syv ukene med unntakstilstand skulle ta slutt.

I morgen skulle vi vende tilbake til hverdagen.

Jeg husker torsdagen da regjeringen besluttet å stenge landets barnehager godt.

Vi stod i garderoben i barnehagen, sammen med noen få barn, foreldre og ansatte. Det var ettermiddag og vi var flere foreldre som var kommet for å hente barna hjem. Meg og min mann hadde allerede bestemt oss for å ta barna ut av barnehagen på ubestemt tid.

Mens vi stod i garderoben og pratet med de ansatte om den uvirkelige situasjonen, kom meldingen om at barnehagen skulle stenges. Jeg tror vi alle var satt ut av alvoret i situasjonen og all usikkerheten som vi visste ventet. Allikevel er det noe helt spesielt med hvordan en krise samler mennesker og fører oss sammen.

Den første tiden var vanskelig. Alvoret, alle spørsmål som ikke hadde svar, omstilling og usikkerhet. Det verste var nok frykten, som tok stor plass. Vi vekslet mellom nyheter i alle landets aviser og nyhetssendinger på tv. Det var som om hele verden stoppet og vi bare gikk og ventet.

Til slutt følte vi oss nok begge ganske oppspist av situasjonen, og bestemte oss for at vi måtte skape våre egne rutiner. Vi kunne ikke gå rundt og vente, når vi ikke en gang visste hva vi ventet på. Vi slo av nyhetssendingen og lagde vår nye hverdag med nye rutiner. Korona eller ei, vi hadde tre små barn som trengte struktur og rutiner.

Vi brukte litt tid på omstillingen. Det tok uker å få på plass rutinene, og på å nullstille hode og kropp. I hverdagen er alt så innkjørt at vi glemmer å tenke nye tanker. For å nå kunne skape en ny hverdag måtte ihvertfall jeg la hodet glemme sine vante tankemønstre, for å kunne skape nye. Forvandlingen som skjedde er vanskelig å forklare, for dette er noe som krever tid, og ikke lar seg gjøre på en lørdag og søndag. Følelsen av en hjerne som våknet fra dvalen – var fantastisk.

Dagene begynte å fylles med innhold. Kreativiteten strømmet.

Dagene ble bedre og bedre ettersom ukene gikk. Nesten to måneder sammen uten å måtte kjempe en stadig kamp mot klokken.

Dagene førte oss tettere sammen. I hverdagen tilbringer man mer tid fra hverandre enn sammen, og når alt vi nå hadde var hverandre, fikk vi en unik sjanse til å se barna våre vokse rett foran øynene våre.

Det var fint å være den som kunne lære fra seg, før det allerede var lært i barnehagen, det var magisk å se lillesøster sykle bortover gaten for første gang, høre storebror lære seg nye ord, se dem begge lure frem latteren hos han som enda bare er blitt et halvt år.

Tiden lærte oss å skifte fokus fra det materielle og til å rette blikket mot gledene som lå rett foran oss, inni oss selv.

Det aller fineste som tiden i karantene gav oss, var det nære forholdet som vokste mellom barna.

De ble hverandres beste venner, latteren trillet, fantasien og kreativiteten blomstret. De lærte av hverandre, trøstet, koste og knyttet unike bånd.

Å være tilskuer til hvordan tiden sammen gav relasjonen deres næring og førte dem tettere sammen enn noen gang, er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg er takknemlig for denne uavbrutte tiden vi fikk sammen. For alt vi fikk lære, om oss selv og hverandre. For hvordan vi fikk kjenne på å leve, puste og å ha fokus på å bare være sammen snarere enn å møte samfunnets forventninger. Hvordan ukene gav oss en unik sjanse til å virkelig omstille oss og oppleve hvordan vi klarte å forvandle frykt til ekte livsglede.

Jeg savnet dem i det øyeblikket jeg leverte dem fra meg. Jeg smilte og vinket, og kjente at det var trist å skulle gå fra to av de som jeg hadde vært sammen med døgnet rundt de siste syv ukene.

Å tilpasse seg hverdagen tok kun et øyeblikk, og tiden i karantene er allerede bare et fjernt minne. Tross at hverdagen også er fin, så ville jeg aldri vært foruten tiden i karantene, hvor vi ble vist svar på spørsmål som vi ikke visste vi burde stille.

Translate »
55 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap