Vi har smilt og vi har ledd.
Vi har delt koser og klemmer.
Bevegelsene er roligere nå og jeg skjønner du er trøtt.
Til slutt legger du deg tett inntil,
jeg kan sverge på at hjertene våre banker i takt.
Jeg vet at du sover.
Det er mørkt i rommet, men lyst nok til at jeg kunne skimte dine smil.
Pusten din er jevn og kroppen rolig.
Som i en vakker symbiose dekkes vi begge av drømmestøv og kjenner øyelokkene bli tunge.
Takknemlig og lykkelig, tett inntil den vakreste jeg vet.
Å dele denne stunden med deg som får hjertet til å verke av kjærlighet er det fineste øyeblikket jeg har hver dag.
I dette øyeblikk, hvor du sovner trygt inntil, så er kjærligheten til deg overveldende mektig.
Jeg blir liggende litt ekstra for å være sikker på å ikke glemme.
Jeg vet det er flest av de årene hvor du ikke lenger trenger mamma like nær.
Jeg verner om disse øyeblikkene og lagrer de i sjelen.
Minner falmer, men jeg håper sjelen vil huske.
Hvis jeg bare ligger her noen sekunder til.
Hvis jeg bare lar hjertet renne over og lar øyeblikket være det eneste som betyr noe.
Akkurat her og akkurat nå.
—
I løpet av dagen er leggetid da hvor tiden står stille, hvor følelsene får rom og kontakten er uavbrutt.
Det er da jeg kjenner at hjertene våre møtes og alt blir reparert.
