Så flink du er!

Vet du hvor mange ganger for dagen jeg sier: «så flink du er»? For det er mange, det. Og selv om jeg prøver å å la være, så sier jeg det allikevel.

I dagens samfunn handler alt om å være flink. Det er så mange der ute som har betalt en høy pris for å være flink. «Flink pike-syndromet». Det har til og med fått sitt eget navn å være for flink, så flink at man ikke orker være flink lenger. Ikke orker noen ting.

Vi bestemte oss for en tid siden her hjemme, for å slutte å bruke ordet flink, men gi barna våre komplimenter og bekreftelse på innsats i stedet for evner.

Vi er alle opptatte av å bygge selvtillit hos barna våre, men dette henger sammen med selvfølelsen, som er den vi egentlig burde fokusere på. Med god selvfølelse vil selvtilliten komme etter. For å styrke barnets selvfølelse, tenker jeg at det er viktig at barnet føler seg sett og får anerkjennelse for den innsats som blir lagt ned.

«Se på meg da, mamma». Hører dere også denne noen ganger i løpet av dagen? For barna våre vil at vi skal se de, og bare med et imponert ansiktsuttrykk fra mor eller far, så lyser de opp. Men i stedet for å si «så flink du er å skli ned fjellet», så kan man velge å si «nå ser jeg at du koser deg». Når barnet kommer løpende med en ny tegning som er laget i barnehagen, så har jeg byttet ut «så flink du er å tegne» med «så mange fine farger du har valgt» eller «så mange tegninger du har laget i dag, kan du ikke vise mamma hva du har tegnet». Når vi kommer hjem og barnet hjelper med husarbeidet, så er «så flink du er å hjelpe», byttet ut med «mamma blir så glad når du hjelper til å ta ut av oppvaskmaskinen, da går det mye fortere». Gjennom denne måten å rose/anerkjenne på, så viser jeg barnet at jeg er her og at jeg ser. Du er viktig for meg. Dette er viktig for å bygge selvfølelse.

Barnet vil bli sett og føle seg elsket. Disse to går hånd i hånd.

Å lære barna at de bare er gode nok når de er «flinke» og at handlingen er viktigere enn hvem de er kan lære barnet å tvile på om vår kjærlighet virkelig er betingelsesløs. Skryt og anerkjennelse som kommer utelukkende når barnet er «flink» vil skape en redsel og frykt for å ikke strekke til eller å ikke være god nok. Barnet kan her utvikle en frykt for å ikke fortjene verken anerkjennelse eller kjærlighet når det ikke er «flinkt» nok.

Jeg vet ihvertfall at jeg er stolt av mine barn om de er både «flinke» eller rampete. Kanskje aller mest i situasjoner hvor sterke følelser som sinne, tårer og frustrasjon råder, kan jeg være ekstra stolt og ønske å anerkjenne mine barn for den innsatsen de legger ned i å være tålmodige, lyttende, tilbakeholden på dårlige impulser eller hvordan de enn jobber med seg selv for å opprettholde hva de vet er rett og galt, når det er aller mest vanskelig å få til. Og det er ingenting mine barn kan verken si eller gjøre for at jeg skal elske de mindre – og det er det uhyre viktig at de vet!

 

(Presiserer at dette er mine egne tanker og meninger, og at jeg ikke uttaler meg som fagperson).

Hvis du vil lese mer om emnet så synes jeg denne siden har mange fine innlegg: http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/179-ros-manipulasjon-eller-feiring

Translate »
359 Shares
Share via
Copy link
Powered by Social Snap