Her om dagen kom jeg over et innlegg hvor en mor stilte spørsmål ved andre foreldre som postet bilder av barna sine i fortvilte situasjoner, gjerne sammen med en tilhørende humoristisk tekst.
Bilder av barn som gråter for en tilsynelatende, absurd årsak for foreldrene. Foreldrene velger å ta bilde og legge dette ut med en humoristisk kommentar.
OPPVEKKER
Når jeg leser ulike kommentarfelt får jeg meg av og til en oppvekker. Det er mange tilfeller da jeg ikke vurderer muligheten for at kommentarfelt gjenspeiler ulike meninger om et tema. I de fleste tilfeller vil man faktisk finne et bredt spekter av ulike synspunkt.
Under denne bestemte posten ble jeg overrasket over at det var flere foreldre som angrep trådstarter og forsvarte bildedelingen. Majoriteten av kommentarene delte mor sitt synspunkt, men der var også de som beskyldte mor for å være dømmende. Et gjentagende argument som forsvarte bildedelingen, var hvordan dette bidro til at andre foreldre kunne kjenne seg igjen i utfordringene som vi alle står i.
ALLE MÅ FÅ GJØRE SOM DE VIL
I et samfunn hvor det har vært mye snakk om «momshaming», har det i kjølvannet blitt viktig for mange å ikke fremstå som dømmende. For å hindre dette, er uttrykket «alle må få gjøre som de vil med egne barn» mye brukt i ulike variasjoner.
Å ikke dømme er ikke ensbetydende med å i alle tilfeller vende blikket vekk. Det er viktig å fortsette å stille kritiske spørsmål til hvordan vi håndterer foreldrerollen og hva som er til barnets beste.
Å ta frem mobilen når barnet gråter, være seg av smerte eller såre følelser, er en krenkelse overfor barnet. Å legge ut et bilde på nett av barnet i en sårbar og intim situasjon er også svært krenkende. Er det enhver forelders rett å krenke sitt barn, privat og offentlig?
Når barnet mitt gråter, så er det første jeg tenker på, å trøste. Det siste jeg tenker på er å dra frem telefonen for å ta bilde og så komme på en morsom tekst som gjør at andre vil le av følelsene til barnet mitt
ET VIKTIG VIRKEMIDDEL FOR Å KJENNE SEG MINDRE ENSOM I FORELDREROLLEN
Jeg synes det i urovekkende mange situasjoner er et totalt fokus på forelderens behov. Om det er søvn, «trass», raserianfall eller bildedeling, så er måten situasjonen blir håndtert, forsvart med at den letter foreldrerollen. Det er alltid viktig at både barn og voksen er ivaretatt, men i alle tilfeller, så er det barnet, som den sårbare og forsvarsløse parten, som skal settes først.
Vi foreldre har evnen til å fjerne oss fra situasjonen, selv-regulere, ta egne valg eller be om hjelp. Barnet er underlagt vår evne til å håndtere situasjonen med respekt, empati og god grensesetting.
Da vi tok valget å bli foreldre, påtok vi oss ansvaret for å ivareta et barn som er totalt avhengige av at vi er trygge rollemodeller. Rollemodeller som støtter barnet i læringssituasjoner, samregulerer og utviser trøst og omsorg når følelsene vokser seg for store.
TAR VI BARNETS FØLELSER PÅ ALVOR?
Det er utrolig vondt når noen ikke tar følelsene dine på alvor. Selv om jeg nå er voksen, gjør dette fortsatt like vondt. Å få følelsene sine avfeid eller latterliggjort, er sårt og etterlater en maktesløs og ensom.
Tenk om noen hadde tatt frem telefonen for å ta bilde av deg når du var kjempesint eller hadde tårer trillende nedover kinnet
Hjernen regnes ikke som fullmoden før i 25-års alder. Barn har ingen evne til selv-regulering og mangler impulskontroll. De har derfor liten til ingen kontroll over handling, tanker og følelser for å selv kunne håndtere en følelse eller et behov.
For oss kan reaksjonen og følelsen til barnet virke overdreven og urasjonell. For barnet er følelsen ekte og kan virke overveldende. Barnet trenger at vi hjelper dem å sette ord på følelsen, vise forståelse og møte behovet bak.
Å latterliggjøre barnets følelser kan skade barnets selvbilde, føre til ensomhet og til at barnet velger å fortrenge og skjule følelsene sine.
Er det et naturlig valg å latterliggjøre barnets følelser på sosiale medier, bør man kanskje anerkjenne at man ikke har tilstrekkelig forståelse for barnets opplevelse av egne følelser. Har man selv vokst opp i et miljø hvor følelser ble undergravd og gjort narr av, vil det ofte være en naturlig del av egen væremåte å videreføre hva man selv er blitt lært.
«DU BESTEMMER OVER DIN EGEN KROPP»
Det er større fokus enn noen gang på å lære barna våre om retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi lærer dem at det er viktig å utvise nettvett, være kritisk til hva man deler, farene ved bildedeling, og at ingen mennesker har lov å gjøre noe mot dem som de ikke selv synes er greit.
Når 2-åringen som nå er blitt 12 står foran deg – flau, ydmyket, såret og sint over de 1165 bildene han eller henne har funnet av seg selv, i likhet med den gjennomsnittlige norske 12-åringen – hvordan kan du da lære dine barn om viktigheten av personvern, når du som forelder ikke har tilstrekkelig respektert ditt eget barns personvern i løpet av de 12 første år av barnets liv?
ER DET GREIT FOR DEG?
Hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, så elsker jeg å se barna mine danse. I tillegg til at det er svært rørende å se barna vise frem sine talent og se dem lære nye ting, så handler det også om at jeg svært sjelden får se dem danse. De trives ikke med å være i rampelyset på denne måten, og når de først er komfortable med å åpne seg, så er det fristende for meg og både forevige og å dele.
Det er mange situasjoner som jeg ønsker å dele med mine nærmeste. Selv om det er mange bilder eller videoer som jeg tenker er helt uskyldige å dele med venner og familie, så vet jeg at barna mine ikke ønsker at jeg skal dele. Jeg vet at jeg selv ikke hadde likt at noen hadde delt de samme bildene/videoene av meg. Spør jeg min eldste som forstår mest av bildedelingen, så får jeg ofte et nei eller helt tydelige retningslinjer. For meg føles det uskyldig og trygt å dele til de nærmeste, men dèt vil aldri bli mer viktig for meg enn tilliten barnet mitt har til at jeg respekterer svaret jeg blir gitt, eller hva jeg innerst inne vet de ville svart hadde jeg spurt.
Når vi snakker om å ta bilde av/filme barn som mister seg selv, er satt i intime eller ydmykende situasjoner, så brytes både tillit og tilknytning. Å velge telefon og bildedeling over barnet – vil aldri være riktig valg.
Barn er ikke samtykkekompetente, det er vårt ansvar å forvalte deres personvern. For å gjøre dette må man legge vekk sine egne følelser og behov og sette barnet først!
