Helsesykepleier

En helsesykepleier er en autorisert sykepleier med videreutdanning innen helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid for barn og unge 0–20 år og deres familier.

En helsesykepleier er også et unikt menneske, som alle oss andre.

Helsestasjonen følger et helsestasjonsprogram. Målet med helsestasjonsprogrammet er:

  1. at foreldre opplever mestring i foreldrerollen
  2. å bidra til godt samspill mellom foreldre og barn
  3. å fremme fysisk, psykisk og sosial utvikling hos sped- og småbarn
  4. å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt
  5. å avdekke fysiske og psykiske utviklingsavvik tidlig
  6. å bidra til at barn får oppfølging og henvises videre ved behov

I dag ønsker jeg å skrive noen ord om punkt 1 og 2 i programmet.

Når vi småbarnsforeldre snakker om helsestasjon og helsesykepleiere så er det veldig sprikende opplevelser. Noen føler seg ivaretatt, respektert og forstått, mens andre føler seg frustrert, overkjørt og sett ned på.

Helsesykepleier spør mor og far hvordan lille sover og hvordan sove-situasjonen ser ut. Foreldrene forteller at barnet som er 13 måneder sover på deres soverom og at mor eller far ligger sammen med barnet for at barnet skal sovne trygt og godt for kvelden. Mor, far og barn er tilfredse i situasjonen og koser seg med leggetid. Barnet har noen oppvåkninger, men sover ellers som spedbarn flest.

Da mor og far forlater helsestasjonen føler de seg ikke like tilfredse som de gjorde før besøket. Beslutningene deres er dratt i tvil og de kjenner på usikkerhet og frustrasjon. Mente hun virkelig det hun sa? Men ordene hennes om at leggetid skapte fremtidige problem og ris til egen bak var vel ikke til å ta feil av. Kunne det virkelig være slik? Mor og far er ikke lengre sikre på hva som er rett.

Det som her skjedde, var at samspillet som fungerte så harmonisk og fint mellom mor, far og barn ble avbrutt av en helsesykepleier som skulle løse et problem som ikke fantes. Denne absurde trangen til å presse på med skrikekur, egen seng og eget rom. Løfter om fremtidige problem og mislykkethet.

Vi vet at å presse barnet inn i en modell som barnet selv ikke har vært med på å forme ikke gagner barnets beste. Vi vet og, at å lytte til barnet som gråter etter mor og far ei heller gagner foreldrenes beste.

 

God søvn handler om trygghet.

Trygghet handler om å ivareta behov. 

 

Hvorfor? Hvorfor ta fra foreldre følelsen av mestring for så å erstatte den med følelsen av å ha mislyktes? Hvordan? Hvordan skal det å fjerne barnet og dets behov fra foreldrenes trygge favn, bidra til best mulig samspill dem imellom?

Hvem er det som gagner? Hvem er det som drar nytte av å presse barnet inn i en oppskrift som ikke tar hensyn til verken behov eller individualitet? Det er ikke barnet. Det er ei heller foreldrene.

Dere helsesykepleiere som gir råd om å overkjøre barnets behov og samtidig fortelle foreldre at de mislykkes i sine forsøk på å ta vare på sitt barn – hvorfor?

Til dere helsesykepleiere som ivaretar barnets behov og støtter mor og far slik at de kan forlate helsestasjonen med fornyet styrke og motivasjon – TAKK! Jobben dere gjør er så uendelig betydningsfull!

Translate »