Da min eldste i dag rant over av frustrasjon, viste det seg at han hadde lært seg noen nye ord. Siste året i barnehagen og mor fikk gleden av å bli kalt både «feiten» og «drittunge».
Jeg må ærlig innrømme at jeg stod der litt målløs over det lite pene ordforrådet på min 5-åring, som han hadde plukket opp i barnehagen.
Videre fikk jeg høre at «hvis ikke du gjør…….., så……..» er måten han opplever å bli snakket til på av sine jevnaldrene der.
Det er opplagt at dette har barna selv blitt lært utenifra. Ofte lyder forklaringen at det er de barna med eldre søsken som har det «største» ordforrådet. Til syvende og sist ligger ansvaret alltid hos oss foreldre.
At barn lærer «stygge ord» er ikke noe nytt, og ofte hører jeg at dette snakkes om som en selvfølgelighet og normalitet.
Når jeg hører sønnen min ta slike ord i sin munn, så er det sårende for meg som mor å høre. For dere som har hørt disse ordene i mange år allerede er denne følelsen kanskje bare et fjernt minne.
Barnet som jeg investerer alt jeg har i, og som jeg ser streber etter å være det beste han kan være. Som ikke en gang forstår innholdet i ordene han kaster mot meg.
Jeg hører intoleransen som ligger bak slike ord. Den samme intoleransen er det jeg jobber så hardt for at mine barn ikke skal bære på sin innside.
Når skal vi foreldre forstå at vår viktigste jobb er å være gode rollemodeller og forbilder?
Når barnet jeg har gitt liv, så uskyldsren, blir farget av samfunnets intoleranse, så kan jeg ikke hjelpe for at det gjør noe med meg.
Jeg vet at dette bare betyr at jeg må jobbe enda hardere med å vise vei og å selv være det mennesket jeg ønsker at han skal speile, men noe i meg føler allikevel at dette burde vært unødvendig.
Noe av det viktigste jeg ønsker å lære mine barn, er å ha toleranse for alle mennesker. Jeg ønsker at de skal møte mennesker med respekt og aksept for at vi alle er gode nok i oss selv. Alle er annerledes på sin måte, og det er det som er normalt.
Og hva med disse truslene, som jeg hører over alt. Nå videreført fra en 5-åring til en annen, og tradisjonen lever i beste velgående. Her sitter disse små, store barna og truer sine beste venner med at de kommer til å slå/sparke/knipe hvis ikke vedkommende gjør som de får beskjed om.
Jeg har nesten ikke ord.
Dette er på oss som foreldre. Dette er vårt ansvar. Og dette er overhode IKKE greit!
Valgene våre får konsekvenser, og akkurat nå går andre foreldres valg for egne barn – ut over min sønn.
—
Hver dag er en ny sjanse til å ta et annet og bedre valg!
Du kan lese mer HER om hvorfor trusler ikke fungerer og hva det gjør med barna våre.
