Dine bekymringer forteller meg at du allerede er en god mor.

Bekymrer du deg? Er du redd for å venne barnet til dårlig uvaner, gjøre barnet for avhengig av deg, eller å lage store utfordringer for deg selv om et års tid? Frykter du at om barnet ditt ikke får nok søvn så vil det hemme barnets utvikling? Føler du deg svak som ikke klarer å stå imot barnets gråt? Blir du usikker av alle som forteller deg hva du må gjøre, fordi det er det motsatte av hva du allerede gjør?

Bruker du mye tid på å bekymre deg for at du ødelegger for barnet ditt?

Når barna mine gråter, så reagerer jeg. Jeg hører gjennom gråten om barnet er redd, har vondt eller er frustrert. Det er den plutselige, paniske gråten som jeg frykter mest, men det er den såre, triste gråten som er verst. Når barna mine gråter, med store tårer nedover kinnet, så kjenner jeg på klumpen i brystet og mine egne øyne fylles med vann. Deres gråt gjør meg vondt og kroppen reagerer med å løpe til barnet for å holde dem nært. Holde dem tett inntil, stryke dem over håret og skjerme dem fra verden.

Disse reaksjonene har jeg ikke selv fått bestemme. Disse reaksjonene velger jeg å kalle for instinkt – og det er noe av det viktigste vi mennesker har. De er ment for å rettlede oss, beskytte oss, flykte fra fare eller for å hjelpe oss å ta vare på våre barn.

Jeg hører deg bruke ord som “dessverre”, “svak” og “gi etter”. La meg få lov å si dette: ALDRI be om unnskyldning for at du lytter til hvordan kroppen din forteller deg at du skal ta vare på ditt eget barn. Vær stolt – for at du er STERK, for at du VET og for at du RESPONDERER.

Jeg hører deg si at barnet “dessverre” er vant til nærhet fra mor eller far ved innsovning. Jeg vil snu dette for deg. Siden dere er hos barnet, nært, ved leggetid, så antar jeg at det er fordi barnet hadde behov for at det ble nettopp slik. Hvordan kan vi tenke negativt om å møte et barns behov? Det er fantastisk at han er vant til å sovne trygt med mor eller far ved sin side.

“Alle” andre har forventninger til ditt barn, det vil du snart merke. Det eneste som er viktig med forventninger er at de er tilpasset barnet. Vi kan ikke forvente mer enn hva barnet er klar til å innfri. Spedbarn er ikke kommet langt nok i sin kognitive utvikling til å kunne “roe seg selv” – derfor kan vi heller ikke forvente dette.

Men til deg, kjære mamma, vil jeg si – ikke føl deg dårlig over noe som er så riktig som å møte barnets behov. Du ER en GOD mor!

Du vil bli utfordret, du vil bli usikker, men lov meg å kjenne etter når det bare er dere to. Føles det riktig – så er det fordi det er nettopp det.

Husk; tilknytning, trygghet og nærhet fremmer selvstendighet. Ingen perioder er for evig – alle faser går over i en ny fase. Det finnes ingen assosiasjon mellom uforstyrret søvn og mental og psykomotorisk utvikling. Ditt barn er unikt og du vet best!

Helsesykepleier

En helsesykepleier er en autorisert sykepleier med videreutdanning innen helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid for barn og unge 0–20 år og deres familier.

En helsesykepleier er også et unikt menneske, som alle oss andre.

Helsestasjonen følger et helsestasjonsprogram. Målet med helsestasjonsprogrammet er:

  1. at foreldre opplever mestring i foreldrerollen
  2. å bidra til godt samspill mellom foreldre og barn
  3. å fremme fysisk, psykisk og sosial utvikling hos sped- og småbarn
  4. å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt
  5. å avdekke fysiske og psykiske utviklingsavvik tidlig
  6. å bidra til at barn får oppfølging og henvises videre ved behov

I dag ønsker jeg å skrive noen ord om punkt 1 og 2 i programmet.

Når vi småbarnsforeldre snakker om helsestasjon og helsesykepleiere så er det veldig sprikende opplevelser. Noen føler seg ivaretatt, respektert og forstått, mens andre føler seg frustrert, overkjørt og sett ned på.

Helsesykepleier spør mor og far hvordan lille sover og hvordan sove-situasjonen ser ut. Foreldrene forteller at barnet som er 13 måneder sover på deres soverom og at mor eller far ligger sammen med barnet for at barnet skal sovne trygt og godt for kvelden. Mor, far og barn er tilfredse i situasjonen og koser seg med leggetid. Barnet har noen oppvåkninger, men sover ellers som spedbarn flest.

Da mor og far forlater helsestasjonen føler de seg ikke like tilfredse som de gjorde før besøket. Beslutningene deres er dratt i tvil og de kjenner på usikkerhet og frustrasjon. Mente hun virkelig det hun sa? Men ordene hennes om at leggetid skapte fremtidige problem og ris til egen bak var vel ikke til å ta feil av. Kunne det virkelig være slik? Mor og far er ikke lengre sikre på hva som er rett.

Det som her skjedde, var at samspillet som fungerte så harmonisk og fint mellom mor, far og barn ble avbrutt av en helsesykepleier som skulle løse et problem som ikke fantes. Denne absurde trangen til å presse på med skrikekur, egen seng og eget rom. Løfter om fremtidige problem og mislykkethet.

Vi vet at å presse barnet inn i en modell som barnet selv ikke har vært med på å forme ikke gagner barnets beste. Vi vet og, at å lytte til barnet som gråter etter mor og far ei heller gagner foreldrenes beste.

 

God søvn handler om trygghet.

Trygghet handler om å ivareta behov. 

 

Hvorfor? Hvorfor ta fra foreldre følelsen av mestring for så å erstatte den med følelsen av å ha mislyktes? Hvordan? Hvordan skal det å fjerne barnet og dets behov fra foreldrenes trygge favn, bidra til best mulig samspill dem imellom?

Hvem er det som gagner? Hvem er det som drar nytte av å presse barnet inn i en oppskrift som ikke tar hensyn til verken behov eller individualitet? Det er ikke barnet. Det er ei heller foreldrene.

Dere helsesykepleiere som gir råd om å overkjøre barnets behov og samtidig fortelle foreldre at de mislykkes i sine forsøk på å ta vare på sitt barn – hvorfor?

Til dere helsesykepleiere som ivaretar barnets behov og støtter mor og far slik at de kan forlate helsestasjonen med fornyet styrke og motivasjon – TAKK! Jobben dere gjør er så uendelig betydningsfull!

Til jenta med de lyse museflettene, jeg beklager at du må vokse opp på denne måten.

Hun kan ikke ha vært stort mer enn to og et halvt. De lyse krøllene var satt opp i to musefletter. Hun hadde blomstrete snekkerbukse og nydelige blå øyne. Hun hadde satt seg ned på gulvet med en dukke og en dukkeseng. Hun gløttet bort på foreldrene som satt ved siden av meg på benken før hun lekte videre.

Jeg kjente det begynte å bli varmt inni den tykke dun-jakken og dro den av. Jeg ristet på hodet av meg selv som glemmer hvor varmt det er på helsestasjonen for hver gang jeg er der. Datteren min satt ved siden av meg på benken og betraktet jenta som lekte på gulvet.

Hun hadde lagt dukken oppi sengen nå og bredd fint over henne. Ordene som så kom ut av munnen hennes sjokkerte meg. “Nå skal du sove”. “Husk, det hjelper ikke å skrike, mamma kommer ikke uansett”.

Jeg kjente en kald bølge gjennom kroppen. Jeg flyttet blikket bort på foreldrene for å se om jeg hadde hørt riktig. De svarte blikket mitt med en lattermild kommentar. Hun begynte endelig å forstå leggetid nå.

Plutselig står helsesøster i døråpningen. Aldri har jeg vært så glad for å høre henne si navnet til datteren min. Jeg tok datteren min i hånden og leide henne ut av rommet. Vekk fra de bestemte ordene til den vesle jenta på gulvet.

Jeg så ned på datteren min og visste hun ville hjelpe meg å tine hjertet som i det  øyeblikket frøs til is, men allikevel vil jeg aldri glemme..

 

Tankens kraft

La barnet vokse opp under håpets tiltro heller enn fryktens forventning.

Kjære Erna

Vi må få flere barn, for å føre samfunnet videre, oppfordrer du i din nyttårstale.

Når vi ønsker å bli foreldre, innebærer det også at vi ønsker å ta vare på barnet vårt best mulig. Det betyr å tilrettelegge og å være tilgjengelig.

Ja, vi vil ha utdanning, jobb og hus. Et ekteskap og trygge rammer. God økonomi og en moden sjel for å kunne ta ansvar og å prioritere rett. Vi ønsker oss gjerne dette, før vi setter noe så dyrebart som et barn til verden. Vi setter krav til den verden vi ønsker skal ta i mot et nytt liv. 

Når man i dag tar ansvar for beslutningen om å få barn, i form av å planlegge og vurdere, vil det være en rekke bekymringer som dukker opp i forhold til hvilke muligheter vårt samfunn holder for vår nyfødte og vår nyetablerte familie. 

Du sier at våre barn er privilegerte, til sammenligning med andre land, noe de i aller høyeste grad er. Jeg synes det er viktig å være både takknemlig og ydmyk i forhold til velferden vi lever i, men jeg synes og det er viktig og ikke bruke sammenligning som en unnskyldning for å ikke bli bedre. 

Velferden kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for, i likhet med alt annet. Her må det allikevel finnes en balanse. Det er viktig å huske på at vi er mennesker og ikke handelsvarer. Følelser er ikke for kjøp og salg.

I politikken snakkes det utelukkende økonomi. Økonomien er grunnsteinen i alt og den som til syvende og sist tar alle avgjørelser. Det er vanskelig å måle følelser og behov i økonomi. 

Dette sitatet synes jeg beskriver tydelig slik det føles å leve i dagens samfunn:

“Ingen har lagt vekt på individet. Og dette er den grunnleggende årsak til alle problemene. Men fordi individet virker så lite, og samfunnet virker så stort, har menneskene tenkt at de kan forandre samfunnet, og da vil individene også forandre seg. Slik er det ikke – fordi “samfunn” bare er et ord; det finnes kun enkeltmennesker. Der er ikke noe samfunn. Samfunnet har ikke noe sjel; du kan ikke forandre noe i det.”

Osho

Vi må begynne å bry oss om mennesket! Det er mennesket som er nøkkelen, og da må mennesket også være en prioritering. Du holder en fin nyttårstale, Erna, det synes jeg virkelig. Det er fint å høre løfter om alle barna som skal få enda bedre hjelp, men allikevel så sender din regjering ut tydelige signal om at familie ikke er en prioritet. Det er viktig å bidra, å være i arbeid og å få flere barn. Og jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, men at vi ofte føler at vi kommer til kort.

  • Nedbygging av lokalsykehus med akutt- og fødetilbud. 
  • Kvinnen skal være ute av sykehuset innen 6-8 timer etter fødsel.
  • Permisjonsordningen som overkjører mor og barns beste.
  • Far har ikke egen opptjeningsrett for fødselspenger.
  • Høye utgifter til barnehage og SFO.
  • Uforsvarlig bemanningsnorm i barnehage
  • Pleiepengeordning med vilkår som ikke ligger til rette for å kunne ta vare på sykt barn.

Dette er noen punkt som tydeliggjør hvordan regjeringen virker å nedprioritere familien. Dette er også de samme punktene som fører til vegring og bekymring for å sette barn til verden. 

Vi er ansvarlige. Vi er pliktoppfyllende. Vi prøver å leve opp til alt som kreves. Vi prøver å legge til rette før vi setter et barn til verden. Jeg synes det er akkurat slik det skal være. Vi skal ikke ta lett på ansvaret det er å få barn. Det handler om økonomi, det handler om å være moden, og det handler om å kunne gi barnet trygghet og muligheter, som du selv sier i talen din. 

I dagens samfunn blir familien overkjørt. Far møter motstand fra arbeidsgiver når han vil ta ut fedrekvote. Foreldre møter motstand fra arbeidsgiver når de må være hjemme å ta vare på sykt barn. Foreldre sender barna for tidlig tilbake i barnehagen etter sykdom, mot barnehagens retningslinjer, fordi de føler på press fra arbeidsgiver. Dette fører igjen til smitte og flere sykedager. Selv om kvinnekroppen trenger et år på å restituere etter fødsel, og det ikke er anbefalt for barnet med barnehagestart før fylte 2 år, så er permisjonsordningen i dag allikevel slik at mange barn må ha oppstart i barnehage ved 7 måneders alder, samtidig som mor må tilbake i jobb. Dette er den samme barnehagen som ikke er tilstrekkelig bemannet og du ikke vet om barnet ditt blir ivaretatt slik det fortjener å bli. 

Hverdagen til familiene er tøff. Inntektene strever for å klare møte utgiftene, da disse ikke lenger samsvarer. De sprikende forventningene fra barnehage, skole, arbeidsgiver, utgifter, kropp og sjel er det ikke nok timer i døgnet til å møte. I dagens samfunn må man kjempe for det man tror på, og dette koster også tid og krefter. Vi må kjempe for å bli hørt av være seg NAV eller politikere. Kjempe for å få tilfredsstillende helsetilbud. Kjempe for at barnet ditt blir godt nok ivaretatt i skole og i barnehage. Kjempe for å oppnå respekt for å sette familien først. Når vi først har fått barn trenger vi et samfunn som støtter oss i å ta vare på dem, og ikke motarbeider oss, for da blir terskelen høy for å få barn nr. 2. 

“Vår ambisjon er at Norge skal være det samfunnet som er best på å gi barn trygghet og muligheter”.

Trygghet for et barn er ikke å bli født inn i en verden som ikke enda er tilrettelagt for å kunne ivareta et barn, med økonomisk sikkerhet til bolig og trygge rammer, modne foreldre, stabilitet, tid og omsorg. 

Trygghet for et barn er ikke å bli sendt i barnehage etter 7 måneder utenfor mors mage, uten tilgang på sin eneste trygghet – mor og far.

Trygghet for et barn er ikke å tilbringe tid i en barnehage hvor de ansatte ikke har kapasitet til å se barnet, til å tilby et fang eller til å tørke tårer.

Trygghet for et barn er ikke en mor og far som ikke er til stede.

Trygghet for et barn er ikke et samfunn som ikke anerkjenner, forstår og prioriterer barnets behov, slik at de slipper vokse opp uten å måtte kureres for sin barndom.

 

Vi kan ikke føde flere barn, før vi klarer å ta vare på de vi alt har!

 

 

 

 

Hvorfor gråter ikke barna på barnehjemmet?

Dette er et utdrag fra facebook-innlegget til Dayna Mager. Historien hun ble fortalt, som hun vakkert gjenforteller i sitt innlegg, skulle berøre en hel verden. En historie som førte til et løfte Dayna gav sin datter den kvelden. Et løfte alle barn burde blitt gitt:

“Jeg skal alltid være her for deg. Alltid”.

 

Misjonæren jobbet på et barnehjem i Uganda. Dette var ikke uvanlig, da han hadde jobbet på mange barnehjem tidligere. Med dette var annerledes. Han gikk inn i sovesalen, hvor det lå mer enn 100 babyer. Han lyttet, og ble fascinert av det han hørte: Ingenting. Ikke en eneste lyd.

Det er svært uvanlig at det er helt stille på et barnehjem, men 100 babyer i samme rom og ingen lagde en eneste lyd – det var nesten litt skremmende. Han spurte sjefen om hvorfor det var så stille. Svaret vil jeg aldri glemme. Det er dette svaret som er grunnen til at jeg alltid vil ligge ved siden av datteren min…

Sjefen for barnehjemmet så på misjonæren, og sa:

‘Den første uken de er her, gråter de hele tiden. Men så forstår de at ingen hører på, og at ingen kommer.’

Babyene slutter å skrike fordi de skjønner at det ikke hjelper. Ingen kommer for å trøste de. Ikke om 10 minutter, ikke om 4 timer – aldri. Denne historien knuste noe i meg. Jeg kunne kjenne hjertet mitt knuse i tusen biter.

 

Historien fra barnehjemmet i Uganda knuste Daynas hjerte. Og siden den dagen har hun holdt løftet sitt.


Dette er slik CIO – cry it out/skrikekur ser ut i u-land, hvor det blir en konsekvens av grusomhetene mange barn er tvunget til å leve under.

Det er så mye jeg kunne sagt, men jeg synes følelsen av et knust hjerte skal få tale for seg selv.

Om barnet gråter forlatt på et barnehjem eller om barnet gråter med mor og far i naborommet, så er det ingen av dem som vet om de noen gang får se mamma eller pappa igjen…

La oss dele denne historien, huske den og anerkjenne viktigheten av budskapet den lærer oss?

Dette var historien til Dayna Mager. Du kan lese hele innlegget hennes her: https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10208364965189324&set=a.3986212261310.164739.1460881227&type=3&theater&utm_medium=google

 

 

Trygg favn

Jeg hadde helt andre planer for kvelden. Det er alltid godt med litt ro og stillhet før en ny dag står klar.

Men hosten var sår og jeg visste halsen var vond. Du ville bare hvile, men kroppen ville ikke la deg. Den brukte hver en muskel på den såre hosten. Jeg ville ikke gå fra deg, hvordan kunne jeg.

Jeg tror du finner trygghet i hånden min som stryker deg mykt over håret. Det må være skummelt å kjenne på uroen som herjer i en liten kropp.

Du får et øyeblikks fred og kryper helt inntil.

Vi er nesten ett igjen – du og jeg.

Jeg kjenner den varme feberhuden din mot min og ser ned på den sammenkrøllede lille kroppen som hviler rolig.

Utålmodighet går over i takknemlighet.

Det er ingen steder i verden jeg heller vil være

– enn akkurat her hos deg.

Kjære julenissen

Det strømmet lav julemusikk ut av høyttalerne. Rommet luktet av julemat og julelysene glitret så fint på treet vi hadde pyntet sammen.

Jeg hadde gledet meg sånn. Men også gruet meg.

De andre barna snakket ofte om julaften, om nissen og hva de ønsket seg under treet. Jeg håper nissen kommer til meg. Jeg tror han gjør det. 

Det har vært en fin dag. Jeg har kost meg med mamma og pappa. Vi har sett julefilm og jeg fikk til og med åpne en gave etter frokost. Det var en brannbil. Akkurat den jeg hadde sett på i butikken. Det var så fint da pappa lekte med meg og lagde bæbu-lyder mens mamma dekket bordet.

Jeg visste de brune flaskene ville bli satt på bordet. Jeg liker dem ikke.

Jeg vet ikke hvorfor vi har dem. Mamma og pappa pleier ikke drikke av slike brune flasker ellers. De blir så annerledes. Mamma hører meg liksom ikke og pappa ler så høyt. Leggetiden min bryr de seg heller ikke noe om. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg vet at det er de brune flaskenes skyld. 

Jeg glemmer å se på pakkene, jeg er for opptatt med å følge med på de brune flaskene.

Vi har alle satt oss til bordet nå. Bestefar og bestemor har kommet for å være sammen med oss. Og så onkel da.

Jeg venter på at noen skal ta en flaske.

Jeg prøvde å gjemme flaskene i år, men mamma fant dem likevel. Jeg hørte pappa rope til mamma at de ikke var der de skulle, men mamma vet alltid hvor hun skal lete.

Vent, hva er det? De bitte små glassene blir funnet frem og den rare flasken med nisser på og noe brunt oppi blir satt på bordet.

Jeg kjenner klumpen i halsen. Tårene brenner i øynene.

Jeg klarer ikke passe på lenger. Det er for mange flasker, for mange glass. For mange som skal ha.

Jeg orker ikke se. Klarer ikke holde igjen den voksende klumpen i halsen som gjør så fryktelig vondt nå.

Jeg glir sakte ned på stolen, under den lange duken som nesten rekker i gulvet. Jeg sitter helt i ro med ansiktet begravd i hendene og opptrukne knær. 

Kjære julenissen, jeg ønsker meg at julaften er over nå.

Det vil aldri bli en rettferdig kamp

Forskning sier at ved samsoving vil spebarnet i løpet av sine første uker kunne oppnå optimal utvikling.

En nylig undersøkelse sier at et barns hjerte opplevde 3 ganger mindre stress ved samsoving enn når barnet sov alene, i tillegg til bedre søvnkvalitet.

Forskning sier at kroppskontakt ved samsoving fører til økt produksjon av hormonet oxytocin, som blant annet fremkaller følelser av tilfredshet, reduksjon i angst og følelser av ro og trygghet.

Samsoving

Når det er snakk om søvntrening for å bedre søvn hos barn og forelder, er ofte motsatsen samsoving. Samsoving er i mange tilfeller den metoden som gir best og mest søvn. Allikevel er det ett argument som går igjen; vi foreldre sover ikke like godt ved samsoving, så det er ikke aktuelt.

Mange foreldre ønsker ikke samsove, derfor gjør de heller ikke det.

INGEN barn ønsker å søvntrene. De har ikke noe valg.

Det jeg synes er påfallende, er kontrasten mellom voksen og barn – preferanse og behov.

De voksne har en preferanse som strider imot barnets behov.

Barnet har behov som strider imot de voksnes preferanse.

Hvis vi må velge mellom behov og preferanse? Hva er viktigst?

For de voksne er det utelukket å samsove.

 Barnet…har ikke noe valg.

Satt på spissen. Hvis noen påla alle foreldre å samsove fordi det var i barnets beste interesse, hvordan tror du reaksjonen hadde vært?

Barn er det en selvfølgelighet å søvntrene. Hvis noen hadde snakket om å søvntrene de voksne til å samsove, tviler jeg på at det hadde vært like selvfølgelig.

Behov eller preferanse? Hva er viktigst?

Snill og flink baby

“Er han flink å sove”? “Er han en snill baby”?

Hvorfor er vi så opptatte av barnets soverutine? Hvorfor tror samfunnet at en baby som sover «natten gjennom» er en snill baby?

Å omtale en nyfødt som lite flink eller problematisk fordi barnet ikke lever opp til en absurd forestilling om at man skal kunne få barn uten at det påvirker livet, og da spesielt på nattestid, ja, det er faktisk absurd. Visste du at definisjonen på å sove natten gjennom for et spedbarn er 5-6 timer? Visste du at hyppige oppvåkninger er normalt? Visste du at de aller færreste babyer sover natten gjennom, men at det også er normalt? Leser du tekstene mine antar jeg at du vet dette, men jeg kan allikevel ikke få sagt det ofte nok! Når vi bruker ord som snill og flink for å karakterisere barnets normale atferd legger vi føringer for en uheldig norm hvor vi assosierer det naturlige med noe unormalt.

Din baby, den er verken snill eller flink, slem eller umedgjørlig, den er en baby. Et lite menneske. Som oppfører seg akkurat slik den skal. Å gå rundt med en forventning til baby som overhode ikke er realistisk eller rotet i virkeligheten, det hjelper ingen. Hvis vi velger å få barn, så velger vi samtidig å ta vare på barnet døgnet rundt og å alltid dekke de behov et lite barn har. Et barn har behov dag som natt. Vi kan ikke sette unormal foran normal atferd bare fordi den ikke alltid passer egne behov. Jeg vet ikke hvordan det ble sånn, at vi helt mistet evnen til å se at barnet oppfører seg akkurat slik det er ment fra naturens side og at det er vår viktigste jobb i verden å møte disse behovene.

Barnet ditt har behov, behov bare du kan dekke. Barnet ditt er avhengig av deg. Barnet bruker sin gråt som eneste måte å kommunisere på. Barnet har ingen annen måte å fortelle deg hva som er galt eller hva han trenger. Lytt til barnet ditt, forstå hva han trenger og møt barnets behov. På denne måten vil du få et tilfreds barn som igjen vil vokse opp til å bli en trygg og selvstendig voksen.

Og hvis du er som meg, så har du det til syvende og sist best når barnet ditt har det bra, selv om det kan være kjedelig å amme i timevis, selv om ryggen er sår etter timer i samme stilling for å ikke forstyrre barnet som sover best helt nær, eller fordi det er tungt å være våken når man helst vil sove.

Barnet er nettopp født. Hvorfor skulle noen forvente at han gjør noe på egen hånd? Barnet vet ikke hvordan enda, og det er der vi foreldre kommer inn. Barnet vokser, lærer å få i seg næring, å navigere i en verden utenfor sin mor, får tenner, luftsmerter av et enda underutviklet tarmsystem. Det er vår jobb å trygge barnet gjennom denne overveldende tiden. I ni måneder var mor og barn ett. Barnet har nå mistet sin konstante nærhet til mor, men det er vår jobb å allikevel opprettholde denne nærheten så barnet kan føle seg helt trygg.

De er bare små for en liten periode. Det er tungt å være foreldre. Ikke fordi det er noe galt med barnet, men bare fordi det er tungt. Det er den jobben du noensinne vil gjøre, som vil være tyngst, men også mest verdifull!

Ikke la noen fortelle deg at for mye nærhet, trygghet, ømhet og kjærlighet er unormalt og uriktig, for det er kun barnet ditt som kan fortelle deg hva den er tilfreds med, og en tilfreds baby er det beste bevis vi har på at det vi gjør er RIKTIG!

La oss slutte å legge så mye press på barn og foreldre i forhold til søvn. La barnet få tilpasse seg verden i sitt tempo uten å bli stemplet som det motsatte av snill og flink. La oss være ærlige om at det er tungt av og til, ikke bare for mor og far, men for barnet også. La oss huske på at småbarnstiden også er så uendelig verdifull.

Når barnet ditt bare vil være nær og nekter slippe taket – stopp og kjenn etter hvor verdifull DU er!

 

 

 

Bilde lånt fra https://www.facebook.com/beyondsleeptrainingproject/

Vi var ett

Vi var ett.

 

Jeg sovnet til dine hjerteslag hver gang øyelokkene kjentes tunge.

Du gav meg næring, varme og trygghet.

Jeg elsket når du sang til meg.

 


 

Det var skummelt, overveldende og kaldt.

Da jeg ble lagt på brystet ditt kjente jeg meg igjen trygg.

Huden din kjentes varm mot min og du holdt meg så varsomt.

 

Lydene er så høye her. Lyset så skarpt. Jeg er kald og sulten.

Jeg gråter og du er der med en gang for å plukke meg opp.

Jeg roer meg i armene dine.

 

Jeg elsker når du bysser meg, for det minner meg om da vi var ett.

Jeg elsker å kjenne lukten og varmen fra huden din.

 

Det er vanskelig å skulle lære seg at kontinuerlig næring skal deles inn i måltid.

Heldigvis forstår du, og du legger meg trygt til brystet når jeg trenger det.

 

Alt jeg vil er å være nær deg.

Sovne inntil din varme kropp og rolige hjerteslag.

 

Takk for at du alltid kommer når jeg gråter.

Takk for at du alltid forstår når jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre meg forstått.

Takk for at du lar meg sovne på brystet ditt.

Takk for at du gir meg den trygghet jeg trenger for å utvikle meg.

Takk for at du alltid er øm og kjærlig.

Takk for at du alltid setter mine behov over dine egne.

Takk for at du har et hemmelig lager med tålmodighet, pågangsmot og krefter som ingen andre har.

 

Takk for at du er mammaen min!

Translate »